Suksessen fortsetter i «Squid game 3»

Etter at seriestøvet la seg fra det granatsjokket «Squid game» var i 2021, er det lettere å se på det nye sesongene med klarere blikk. Serien om spilleavhengige og fattigfolk som manipuleres inn i et dødelig spill av koreanske barneleker, står nå trygt på egne ben som den skarpeste franchisen i bransjen.

Sesong 3 er annonsert som avsluttende runde, men det er vanskelig å se for seg at Netflix skal slippe denne kommersielle og kunstneriske suksessen.

Sesong 3 fortsetter nøyaktig der sesong 2 slapp. Opprøret fra deltagerne er slått ned. Spillene fortsetter, men forsøket på å storme spillets ledelse får konsekvenser. Regimet fra den svartkledde generalen skrus til.

Strengere regler betyr skapere konflikter. Deltagerne spilles i større grad mot hverandre. Konfliktene mellom deltagerne eskalerer, og det hele tar form av en dødskamp ansikt til ansikt.

«Squid game 3» er nå etablert som en tradisjonell, vellykket skrekkserie heller enn den overraskelsen den var da den kom. Tenk «Saw», «The Purge» eller «Scream». Utgangspunktet er det samme, men hver episode er som en ny film i serien. Nye leker. Nye feller. Færre deltagere. Drøyere konflikter. Vinnersummen blåses opp for hvert lik som klasker i bakken.

Det som hever «Squid game» fra serier som blir svakere for hver sesong (de fleste) er hvordan den for hver episode pumper opp de menneskelige dilemmaene. Hver episode hugger litt på det harde skallet mennesker setter opp mot omverden. Resultatet er at alle – helt ned til vår hovedperson Seong Gi-Hun (spiller 456) – må blottlegge sine innerste instinkter.

Dette kommer tydeligst frem i episode 2 av sesong 3. Spillerne deles i to lag. De blå sendes inn i en labyrint for å leke gjemsel. Det rød laget får kniver, og hver spiller er fri når hen har funnet og drept noen på blått lag. By og land, mann mot mann. Mor mot sønn, mann mot kone. På papiret er det en voldsorgie, i praksis blir det en desperat dilemmafestival av frykt, håp, sorg og vennskap.

Samtidig er episoden filmet og konstruert så tett at spenningsnivået aldri er under 11. Rundt hvert labyrinthjørne lurer drapsmann og offer, men også de verste valgene et menneske må ta. Av alle de knallgode episodene «Squid game» har servert, er dette muligens den aller beste.

Sesongens kvaliteter forsterkes av at serieskaper Hwang Dong-hyuk også har delt opp lekene. Nå splittes de ofte over flere episoder. Dermed føles konseptet ferskt for oss seere. Spenningskurvene beveger seg merkbart annerledes enn tidligere.

I god skrekkånd får vi dessverre også noen horrible skuespillerprestasjoner. VIP-gjestene vi husker fra sesong 1 får mye plass, og det er en salig blanding av stive amatører som cosplayer skuespillere. Selv om de byr på ufrivillig teit humor med sin karikerte rikmannskakling, burde og kunne de vært skrevet mer sømløst inn i serien. De gjør at man rykkes ut av «Squid Games» intime verden, og brått ser det hele utenfra som, vel, en TV-seer.

Krimplottet med politimannen Hwang Jun-hosom leter etter spillets øy er derimot godt, selv om det kommer inn med litt for ujevne mellomrom. Spesielt kampen mot klokken for å avsløre dronebåtens innsidespion er nydelig thrillermaterial. På nennsomt vis fortsetter det å utvide «Squid game»-universet. Det gjør det vanskelig å tro på at dette skal være avslutningen for «Squid game».