En konsert som blir printet inn i Øyas historie

På Øya i fjor hadde den kjente gangsterrapperen Freddie Gibbs konsert. Og for de som har hørt artisten på plate, preges stilen hans av harde rim og fantastiske beats, blant annet signert Madlib.

Men konserten ble fort et mareritt siden Gibbs sjelden rappet ferdig noen av sangene i settet sitt og konstant ville vise politiforakt med både pekefingre og skjellsord rettet mot lovetaten.

Forventningen er kanskje ekstra skrudd i taket når Pusha T entrer den samme scenen ett år etterpå. Vil han faktisk levere, eller vil det hele falle i fisk slik det gjorde med Gibbs?

Det begynner på en måte som kun amerikanere kan, med en DJ som skal varme opp crowden med noen klassiske raphits. Etter noen låter kommer endelig hovedpersonen selv i en svær blå jersey, svarte baggy bukser, hvite sneakers, durraq og selvfølgelig et par feite cuban links.

Og det starter usedvanlig sterkt med «Let the Smokers Shine the Coupes», en av de beste låtene fra hans siste album «It’s Almost Dry». Og den ikoniske linjen «Cocaine's Dr. Seuss» smeller bokstavelig talt.

Den følges av «Brambleton», åpningslåten på samme skive som er like hardtslående. Vi ser kun i løpet av de to første låtene hva slags ikonisk scenepersonlighet Pusha har. Det er kun han og en DJ på scenen, og vi trenger ikke mer.

Man ser rutinen helt ut i fingerspissene.

Publikum er oppe med hendene og koser seg like mye som artisten. Det føles helt naturlig å ta opp hendene og vaie med dem, i motsetning til mange andre konserter som har vært hittil på Øya.

Pusha blander også inn a cappella, som når han tar åpningen på «If You Know You Know». Det låter like nydelig live som det gjør på plate. Det er som vi i disse minuttene er i gaten sammen med Pusha i Virginia og selger pakker på hjørnet.

En bit av Tøyen er samlet i USA.

Så kommer vi til et roligere parti med «Santeria» med 070 Shake, som synger spansk på refrenget. Sangen fungerer som heder til de døde, og publikum får beskjed om å ta opp peacetegn om de har mistet noen i livet sitt. Det er tydelig at artisten føler mye mens han tar sangen.

Pusha har flere partier hvor han snakker til publikum på en uanstrengt måte, og vi kjører raskt gjennom de største hitene fra forrige plate, nemlig «Diet Coke» og «Neck and Wrist».

Og selv om det er fravær av Jay Z og Pharell på siste, betyr det ingenting i denne sammenhengen.

Mye er skrevet om tilstanden til rap i år, blant annet fordi det ikke har vært så mange prosjekter på topplistene. Men her, denne torsdagen på Øya, hører vi at alt er som det skal være og at det finnes raplegender som aldri vil skuffe oss.

Eller som han selv sier på ene låten, det er «levels» og det er «layers».

Slutten av settet er en samling av hans beste gjestevers på ikoniske sanger som «Mercy», «Runaway», «I don’t Like», «Move that Dope» og «Ridicolous». Dette er ikoniske øyeblikk i historien som vi får tatt del i og hørt. Moshpitene dannes, og det flyr av kopper i luften.

Pusha T leverer skyhøyt. Dette er en konsert som blir printet inn i Øyas historie.