Høydepunktet hos Konoji var mykt inni, klissete og crispy utenpå

Vi tramper snøen av skoene og åpner døren. I kveld er dette stedet det motsatte av omgivelsene. Trondheimsveien er dekket i vatt, det er nesten ingen folk ute. Mens den lille izakayaen Konoji lyser rødt, er varm og stappfull. Vi må ta til takke med et hjørne av en benk. Det lover godt.

En gjeng som ser ut som kolleger, kanskje fra reklamebransjen, kanskje design, har fylt 40 prosent av lokalet. Ellers er det par og venner her. Noen tar en øl, andre spiser seg gjennom menyen.

Etter en rask titt på det lille arket som er limt på serviettholderen, bestemmer vi oss for å gjøre det samme. Vi må smake på det meste.

Konoji åpnet sommeren 2021 og drives av de samme som har Izakaya ved St. Olavs plass. Kan lillebror måle seg med sin populære storesøster?

Vi starter måltidet med to cocktails. Dette er tross alt en cocktailbar. Vi går for to varianter, begge laget med den japanske brennevinet shochu. Den ene drinken er laget med ingefærøl, den andre med sitrusfrukten yuzu. Ingen av dem blåser oss av barkrakken. De er friske, og lette, men litt for enkle.

Få minutter etter at vi har bestilt nesten alt på menyen, får vi fire små skåler. Bambusskudd, baconmarinerte tomater, syltet kål og kremet kyllingstuing.

Kyllingstuingen har store biter av potet, små biter av gulrot. Jeg føler jeg har fått en liten smakebit av en fransk kyllingfrikassé. Egentlig en helt perfekt rett når det er kaldt ute, men hvorfor serveres den først?

For like etter at munnen har fått både chili fra bambusskuddene, baconfett fra tomatene og fløte fra stuingen, kommer kamskjellene på bordet.

De enkle skjellene må konkurrere med de store smakene fra de første rettene. Jeg kjenner likevel at de er ferske, smøraktig myke, men jeg hadde nok foretrukket å få denne retten litt tidligere i måltidet.

Bambusskudd og syltet kål er små forfriskende retter. De marinerte tomatene kunne vi fint ha droppet. Umodne tomater, dekket i fett med små biter myk bacon, gir ikke så mye. Denne retten bør de jobbe litt med.

Siste salte rett er potetmedaljonger. Men denne kunne like gjerne vært en dessert. Dette er retten som får frem mitt persona «pappa på restaurant». Jeg tar tak i servitøren og sier «Vi tar ti til av denne, vi! Hehe!». En dårlig vits, men den er ute av munnen min før jeg har rukket å tenke meg om.

Har du spist og elsket lokma i Tyrkia eller loukoumades i Hellas, er dette retten for deg. For også her får du et crispy ytre, et mykt indre, dynket i fett og sukker. Og det er mer. Salte toner inni potetkaken er dekket av en klissete og søt saus. Retten heter imomochi og er opprinnelig en potetkake, men her har de altså stekt potetbiter i masse smør og til slutt en sirup.

Denne retten kommer jeg nok tilbake for.

Det er én dessert på kveldens meny, Koohii Zerii. Et lite glass med søt kondensert melk i bunnen, små kuber gelé laget av kaffe toppet med krem og cocktailbær. Jeg blir alltid glad av lekne desserter.

– Men dette er kanskje mer gøy enn godt, sier vennen min.

Jeg er helt enig. Selv om vi deler det lille glasset med kaffegelé, blir det ikke tomt. Og for dere som ikke kjenner meg, jeg spiser alltid dessert. Og jeg spiser alltid opp.

Heldigvis har vi bestilt ume-shu (plommevin) og momo-shu (ferskenvin) som gjør at måltidet og kvelden kan rundes av med deilig, marsipanlignende sødme.

Konoji tikker av på mange bokser. Det er en veldig behagelig og avslappet stemning, både takket være lokalet, men også servitørens energi. Maten er i hovedsak helt grei, én rett er spesielt god, og de har et fint utvalg av sake og japansk øl.

Dette er stedet å ta en drink (eller fem) med en venn eller daten.