«Ondskapen» er en sterk serie uten noe nytt på hjertet

Jan Guillous «Ondskapen» er en moderne klassiker om nedarvet vold og det svenske klassesamfunnet.

Romanen fra 1981 fortalte om systematisk mishandling på en internatskole på 50-tallet, hvor de eldste elvene ble et internpoliti som straffet de yngste elevene.

Historien var en lett omskrevet versjon av Guillous egne opplevelser på Solbacka og stefarens mishandling. Drøyt 20 år senere – i 2003 – ble «Ondskapen» filmatisert.

Filmen introduserte den traumatiske historien for et nytt svensk publikum. Den gjorde også Gustaf Skarsgård til en stor stjerne. Én av dem som ble voksen med filmen er Erik Leijonborg. Den nå 54 år gamle regissøren har laget «Ondskapen» i serieversjon.

Hvorfor? «Ondskapen» er ikke en dårlig serie, men den er heller ikke nødvendig. Med Guillous mørke, messende budskap, har den et skrikende behov etter å bli oppfattet som nettopp det, nødvendig.

Regissør Leijonborg går tilbake til boken for å hente ut nye safter fra den vonde sitronen. Handlingen ligger tettere på det litterære forelegget enn filmen.

Erik Ponti sendes på internatskolen Stjärnsberg. Tenåringen har hatt tilvenningsproblemer og har utagert med vold og trusler. Privatskolen skal få orden på urokråken.

På skolen møter han Otto Silverhielm. Silverhielm styrer et råd av eldre elever som bestemmer over de yngste elevene. Otto og hans klakører kan også straffe de unge elevene slik de vil.

Målet er å lære dem disiplin og samarbeid. Resultatet er et terrorvelde av vold og overgrep. Ponti, som selv er blitt mishandlet av en brutal far og viderefører volden i sin ungdomstid, reagerer ikke som Silverhielm forventer. Han står opp mot volden. Han slår tilbake med vold.

Kjøkkenpiken Marja blir en slags kjæreste og får rollen som fortellerstemme. Hun psykoanalyserer Eriks valg om å ikke være offer, men kritiserer ham for å velge å svare med vold.

Gjennom episodene får vi stadige tilbakeblikk til den avstraffende volden som faren doserte ut på en kuet sønn. Som et gufs fra 2003-filmen har Gustaf Skarsgård, som spilte Otto Silverhielm, nå fått rollen som Pontis far.

«Ondskapen» er sterk kost. Pappas psykologiske og fysiske overgrep får det til å gå kaldt nedover ryggen. Skarsgård er stor i rollen som far og overgriper. Det er likevel lite med «Ondskapen» som blir viktig eller spesielt relevant.

Boken og filmen har fortalt historien dypt og intenst. Den svenske overklassen – som for oss nordmenn kan fremstå eksotisk som kongehusets pomp og prakt i «The Crown» eller rikmannssexen i «White Lotus» er godt skildret de siste tiårene. Når serien insisterer på null oppdatering fra historisk 50-tallskoloritt, snakker den heller ikke til et nytt publikum slik filmen klarte i overgang fra bok til lerret.

«Ondskapen» blir et kostymedrama der romantikk og dans på slottet er byttet ut med nevevold og mishandling. Den blir frosset i tiden den er lagt til, og blir oppsiktsvekkende lite relevant for et moderne nordisk samfunn.

Den manglende viljen til å gå dypere i materien eller oppdatere tematikken understrekes av de svake rollene overgriperne på skolen får. Serien viser ingen interesse for Otto Silverhielms bakgrunn. Han blir bare en slesk sjablong som skal motivere Erik Pontis respons.

Thea Loch Næss er – som alltid – en bauta av en skuespiller, men blir tildelt monologer som understreker hvor lite nytt serien forteller. De gammelmodige visdomsordene hennes blir museumslyder fra 70 år siden: Vi er alle offer. Vi har alle valg. Vi velger om vi vil være offer, og så videre.

Da hjelper det ikke at «Ondskapen» er mørkt og nydelig iscenesatt i de svenske skogene. Det betyr ikke noe at de vakreste, unge mennene i svensk filmbransje får vist seg frem i konfronterende, fysiske scener. Det vi står igjen med, er spørsmålet om hvorfor denne serien er laget.

Svaret er sannsynligvis dette: Boken og filmen har vært så store suksesser at svenske TV4 bare måtte lage en serie av det for sitt strømmetilbud. Da ender den personlige, brutale historien fra Jan Guillou opp som et litt for godt brukt varemerke.