Nabokrangelen fra helvete

Få skriver morsommere replikker enn manusforfatter og regissør Martin McDonagh. Det er en fest å høre de to naboene, spilt av Colin Farrell og Brendan Gleeson, kjekle med hverandre i «The Banshees of Inisherin». Denne uken fikk begge superstjernene en Oscar-nominasjon for sitt forrykende samspill.

Denne svarte komedie-perlen er historisk. Aldri før har en irsk film mottatt hele ni Oscar-nominasjoner. Blant annet kan den vinne prisen for «beste originalmanus» og «beste film».

Da jeg så filmen første gang, var jeg forledet til å tro at jeg skulle se en feelgood-fortelling. Nesten litt sjokkert innså jeg at denne humørfylte filmen tar noen svært mørke og uventede vendinger. Det djerve manuset oser av originalitet og overskudd.

Den irsk-britiske trioen McDonagh, Farrell og Gleeson har tidligere jobbet sammen i krimkomedien «Undercover i Brügge» (2008). Tonen, typene og den absurde svarte humoren er gjenkjennelig derfra. Men denne gangen har de hevet nivået enda et hakk på både manus og skuespill.

Bestevennene Pádraic (Farrell) og Colm (Gleeson) er naboer på den vesle irske øya Inisherin i 1923. På fastlandet raser borgerkrigen. Skudd og eksplosjoner høres i det fjerne. For gladgutten og melkebonden Pádraic slår bomben ned da Colm brått nekter å bli med på puben en formiddag.

Hva i alle dager har skjedd? Er det bare et innfall av dårlig humør, eller ligger det noe mer alvorlig bak avvisningen? Som et ekko fra fastlandet eskalerer konflikten mellom de tidligere gode naboene.

Filmen portretterer giftig maskulinitet på en leken måte. Med drøye virkemidler fortelles noe sårt og autentisk om hvor galt det kan gå når man blir for stolt, sta og prinsippfast.

Temaer som ensomhet og selvpåført isolasjon utforskes. I tillegg byr filmen på mye herlig tøysing med noe så dagligdags som småprat. På sitt beste er formålsløs småprating samfunnets sosiale glidemiddel og spretter av gårde som en riverdance. Men når ulike personlighetstyper barker sammen i McDonaghs univers, ender det fort som kverulering:

Colm: – Forleden kveld brukte du to timer på å snakke til meg om ting du samme dag hadde funnet i møkka til det vesle eselet ditt. To timer, Pádraic. Jeg tok tiden.

Pádraic: – Vel, det var ikke møkka til det vesle eselet mitt, var det vel? Det var møkka til ponnien min, og det viser vel hvor godt du hørte etter.

Colm: – Ingenting av dette hjelper meg, forstår du det? Ingenting av dette hjelper meg.

Irlands store Hollywood-stjerne Colin Farrell er i sitt livs form i «The Banshees of Inisherin». 46-åringen har hatt en lang og variert karriere. Selv falt jeg for ham da han dukket opp i greske Giorgos Lanthimos sære filmer, «The Lobster» (2015) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017).

I årets film briljerer Farrell med hele sitt register. Legg spesielt merke til hvor hardtarbeidende hans kraftige svarte øyenbryn er. Ansiktet er spill levende når han portretterer en fyr som er enkel, men ikke direkte dum.

Pádraic oppfatter seg selv som en snill og munter fyr, som er glad i dyrene sine og sin søster. Da han blir avvist av bestevennen, tvinges han til å foreta en selvransakelse. Mindre sympatiske trekk vekkes til live.

Farrell har allerede vunnet en Golden Globe for sin mangefasetterte rolletolkning. Det hadde vært fullt fortjent om han også får Oscar.

Som i «Undercover i Brügge» er handlingen lagt til et svært vakkert sted. Manusforfatter og regissør Martin McDonagh («Three Billboards Outside Ebbing, Missouri») innrømmer at grepet er kalkulert:

– Vi ville lage en av de vakreste irske filmene som var mulig å lage, sier han til TimeOut.

Turistnæringen i Irland kunne neppe drømt om bedre drahjelp. Etter å ha sett filmen, er lysten enorm til å reise til Inisherin. Det lokkes med livlig pubkultur i kombinasjon med storslått natur. Om menneskene på øya ikke er så hengivne, er i alle fall dyrene det. Pádraic og Colms nærmeste allierte er henholdsvis minieselet Jenny og en border collie.

Men dessverre, eller skal man si heldigvis – med tanke på handlingen – eksisterer ikke filmens øy i virkeligheten. Innspillingen er gjort flere steder i nærheten av byen Galway på vestkysten av Irland. Den fiktive øya ser imidlertid riktig så idyllisk ut, med grønne jorder, en hvit sandstrand, dramatiske klipper og imponerende mange flotte steingjerder.

Sistnevnte fungerer som et slående bilde på labyrinten av sosiale intriger som hovedpersonene må manøvrere seg gjennom.

I likhet med den norske romanforfatteren Helga Flatland («Etterklang»), får McDonaghs fortelling en ekstra klangbunn av at han drar veksler på tradisjonsrik folklore. Han bruker en felespiller (Colm) til å illustrere at kreativ skaperkraft både kan være en velsignelse og en forbannelse – for en selv og omgivelsene.

McDonagh er en prisbelønnet dramatiker. Handlingen minner da også om et teaterstykke. Den konsentrerer seg om eksistensielle spørsmål og en håndfull karakterer som er utformet med kjærlighet og finesse.

De viktigste birollene er Pádraics boklærde søster, Siobhán (Kerry Condons er Oscar-nominert for rollen) og den enfoldige unggutten Dominic (Barry Keoghan, også Oscar-nominert for rollen).

I tillegg er den gufne gamle kvinnen Mrs. McCormick sentral. Hun er svartkledd og snakker ofte om døden. Slik fungerer hun som legemliggjøringen av en «banshee», som filmens tittel spiller på. I irsk folklore er en banshee navnet på en kvinnelig eventyrskikkelse, som varsler om at familiemedlemmer skal dø.

«The Banshees of Inisherin» er også navnet på en felemelodi som Colm komponerer etter bruddet med Pádraic. Han røper at han valgte tittelen bare fordi han liker klangen. Begge ordene har nemlig lyden «sh» i seg, konstaterer han tilfreds.

Fordi Colm er en ærgjerrige kunstner, er han opphengt i slike detaljer. Dessverre mangler han gehør for at det er selveste fandens trall han har skapt ved å avvise sin beste venn.

Denne rike fortellingen spiller på mange strenger og treffer tonen fra første pubtur. Tommelen opp, nei, alle fingrene i været for en suveren komedieklassiker.