«The Bear» sesong 4: Både armageddon og spa for hjernen

Midt i pandemien kom en hektisk serie om livet på kjøkkenet. «The Bear» ble en god gammeldags snakkis da den kom ut av intet i 2021.

Livet på en restaurant i Chicago ble sett gjennom en linse av følelser, lidenskap for kokkefaget og karakterer så anspente og høylytte at mange andpusten grep etter av-knappen.

For alle oss som hang med, var «The Bear» et intenst og vakkert nytt bekjentskap. Nå skal historien om kjøkkenet i Chicago skal avsluttes, eller i det minste avrundes.

Sesong tre av «The Bear» var en nedtur. Serieskaperne ble avkrevd å lage to sesonger av den planlagte tredje sesongen. Dermed måtte handlingen i ti episoder dras ut til tyve.

Resultatet ble mer seig matporno og umotiverte sekvenser enn hva serien hadde godt av. Enda mer gråting hovedpersonene mellom var heller ikke en vinneroppskrift for et show som alltid beveger seg i tålegrensenes ytterkanter.

Sesong fire sliter i starten med den samme bransjetyngden. Heldigvis gjør serien også det som trengs for å komme tilbake til stjerneformen fra starten. Nøkkelen er menneskene, ikke maten.

Restauranten The Bear har fått en kritisk anmeldelse i Chicago Tribune. Eieren Unc – som også er onkel til flere av de involverte – installerer en klokke i kjøkkenet. Den teller ned til når pengesekken er brukt opp. Samtidig tikker stjernekokk Carmens indre klokke mot armageddon. Han har støtt kjæresten Claire fra seg.

Carmen klarer ikke bestemme seg for hvilken restaurant «The Bear» skal være.

Forholdet til moren – rått og intenst spilt av Jamie Lee Curtis – er fremdeles lettantennelig som ørkenbusker i California. Carmen trenger å få tatt oppvasken i sitt indre. Rundt ham kan man si det samme om de fleste. Protesjeen Syd. Søskenbarnet Ritchie. Den nybakte moren Sugar. Alle beveger seg på grensen til sammenbrudd, enten det er mentalt eller forretningsmessig.

Det er fremdeles elementer i «The Bear» som ikke henger på greip. Sidehistorien om sandwich-sjappen i bakgården er tydelig filmet for seg selv. Den flettes aldri inn i restaurantens fortelling, selv om den åpenbart skal bli hele stedets økonomiske ryggrad. Vinkurset er koselig, men helt ute av synk med nivået restauranten er på.

Serien har også sluttet å interessere seg veldig mye for mat. Det gir positivt utslag i at vi treffer færre ekte kokker som skal vises frem og mindre gjentagelser av saus som tømmes på mat. Dessverre går vi også glipp av gøye scener fra restauranten.

På den positive siden leverer «The Bear» kruttsterke, enkeltstående episoder. «The Bears» er en slags omvendt «Fishes», episoden fra sesong 2 som ble familieselskapets svar på «Apocalypse Nå».

I «The Bears» skal det feires bryllup, og alle – seere inkludert – gnir seg i hendene i vente på emosjonell atomkrig. I stedet kjører episoden full deeskalering. Mentalt skittentøy luftes og blir rent. Fiender blir venner. Til og med Bob Odenkirks ville onkelkarakter Lee innrømmer at han har begynt å gå på møter for å roe seg ned.

Når episoden avsluttes med prat under bordet før alle danser til Emmylou Harris vakre versjon av «Tougher Than The Rest», oppnås total harmoni. Det er veldig fin TV. I disse scenene belønnes man også som lojal seer med det rene spabesøket for TV-hjernen.

Avslutningsepisoden i restaurantens bakgård er også en parademarsj nedover den største gaten serieskaper Christopher Stormer har bygget. Syd, Ritchie og Carmen spiller ut en siste showdown før serien legger ned knivene og skrur av gassovnen.

Det er gjort så nakent, brutalt og dypt forankret i seriens sjel at de 35 minuttene alene drar sesongen over mållinjen. Samtidig gir det en forståelse av hvorfor «The Bear» muligens er ferdig. Disse tre skuespillerne er ment for enda større oppgaver.