På Panu er halve måltidet helt fantastisk

«Cannabis, whisky, ananas – jeszcze bedzie czas, by odpoczywac». Det polske hiphop bandet WWO roper ut av høyttalerne, i det vi tar plass på Panu restaurant på St. Olavs plass.

Vi anmeldte Panu til en firer for et år siden, men ryktene har svirret lenge om at stedet er blitt bedre siden sist. Mye, mye bedre, faktisk.

Panu er et utrolig kult sted. Et herlig lydanlegg, vinflasker og LP-plater i hyllene, brunt interiør og hvite, opplyste murvegger.

Bak spisestedet står daglig leder Maciek Sulek og kjøkkensjef Anders Erlandsson. Full syvretters meny koster 995 kroner, men du kan også velge enkeltretter hvis du sikrer deg en av plassene i baren.

Herlighetene kommer på bordet. Holy moses så godt!

Franske fine de claire-østers er ferske, friske og søte. De er pimpet opp med en blanding av koriander, thaibasilikum, lime og en dæsj tonic blandet med umamirik fiskesaus.

Det smaker nydelig, men neste rett er enda bedre.

Et kamskjell er stekt på høy varme i noen sekunder og har fått fin stekeskorpe på den ene siden. Den søte muslingen bader i en saus laget på hvit soyasaus, en slags ponzusaus, med syltet stikkelsbær, søtlig pomelo og kamskjellrogn på toppen.

En salt, søt og syrlig herlighet som jeg kunne spist hver dag i en hel måned.

Vi har også fått servert en terte fylt med reker blandet med syrlig paste av yuzu, thaibasilikum og deilig sting fra chili. Skal Panu gå fra karakteren fire til seks? På dette punktet i måltidet virker det slik.

Det er masse par og små vennegjenger innom denne kvelden. Panu er et bra sted for en date.

Vi titter ut av vinduet mot restaurant Happolati og Tekehtopa og ser folk slite seg gjennom snøen med kofferter på vei til Scandic hotell.

Vi er snøfrie og varme i kroppen av deilig champagne signert Camille Savés. Vinlisten er spennende lesning og en våt drøm for alle med interesse for naturvin og oransjevin.

Det er ingen vinpakke til maten hos Panu, men kyndige og hyggelige folk kommer med anbefalinger til de ulike rettene. Vår nordnorske venn heller i et glass med frisk og mineralsk Karl May Morstein Riesling Grosse Lage 2022 til de neste rettene.

Seksertendensene fortsetter med neste servering. En aldeles herlig «pasta» laget på milde strimler av akkar. Vi dypper skjeen helt i bunnen av bollen og får opp en god dose småsterk chiliolje til den smørete blandingen.

Det smaker nydelig. Små biter puffet bokhvete gir et fint, crunchy tilskudd og syrlige, syltede granskudd setter prikken over i-en i nok en vellykket rett.

Vi burde ha stoppet der. Alt var perfekt så langt.

En rett på selleri er god, men ikke like spennende som de foregående. Bitene med søt sellerirot er passe myke, men blir litt kjedelige i lengden. Klarnet smør, gressløk og en altfor beskjeden smak av blåskjell, blir for tamt til grønnsakroten. Den burde også vært varmere.

Kveldens beste vinparring kommer i neste rett. Muchada-Leclapart Univers 2021 fra Spania er laget på sherrydruen palomino og er ypperlig følge til fisken med sine saltaktige toner.

Dessverre er grillet piggvar for kompakt og mangler noe saftighet. Det hjelper med nydelig saus laget på redusert myse og blåskjellkraft, estragon og deilige biter sprø, syltet kålrabi, men den er ikke oppe og nikker sammen med de beste rettene.

Det er heller ikke noe direkte galt med kyllingen, den er bare litt kjedelig. Bitene er nokså saftige, men kraften av sjy og whiskypepper blir for salt og tam på smak. Kål og trøffel er fint følge, men bare så vidt.

Desserten er i samme spor. Panna cotta. Et nokså døllt valg, selv om den er pisket fluffy og pyntet med pistajsenøtter og sitrusfrukter. Det er for lite av den søte amarettolikøren og kardemommeoljen.

Nå passer det bra å avslutte måltidet med Drake-låten «Hold On, We’re Going Home.» Vi er passe mette og litt småskuffet over siste del av måltidet.

Panu er bra, men det virket som man gikk tom for ideer halvveis og ble litt mer pysete med smakene. Men, neste gang. Da er det sikkert enda et hakk bedre.