Det er greit at «The Crown» er slutt nå

– Har han noen venner på skolen, spør prinsesse Anne broren prins Charles.

Hun snakker om prins William. Moren hans, prinsesse Diana, omkom nylig i en bilulykke. Prinsen har dratt rett tilbake på skolen for å være i fred fra familien.

– Selvfølgelig! For et spørsmål, svarer Charles kjapt.

– Hvorfor det, du hadde ingen?

– Sant det, sier Charles mens han reflekterer kjapt og skyver problemstillingen ut av tankene.

Det finnes noen potensielt nydelige scener i de siste episodene av «The Crown». Dette er den av dem som fungerer best.

Den sier mye om hvilken ødelagt familie den britiske kongefamilien tilsynelatende er. Hvert fall om vi skal dømme fra familieportrettet i «The Crown».

Scenen sier alt om hva som forventes av dem. I disse kretser tillates ikke å dvele ved vanlige følelser som sorg, lengsel og tvil.

Den vonde konflikten mellom William og pappa Charles etter Dianas død har potensial, men smuldrer bort i overtydelig psykobabbel. Ingenting forblir usagt. Alle enkle analyser skal på bordet.

Det virker som om serieskaperne tror seerne er distrahert av telefoner eller Ipad mens vi ser på. Ingen følelser forblir på skjermen. Alt pumpes ut av høyttalerne.

For de av oss som faktisk sitter og ser på uten en skjerm nummer to i klørne, føles det som å få en emosjonell bløtkake presset ned i gapet som om vi var franske gjess på leverdiett.

Når «The Crown» kommer til Williams kurtisering av Kate Middleton, skulle jeg ønske jeg hadde en telefon å fikle med. Hans kjære-dagbok kurtisering av sin fremtidige hustru er så banalt fremstilt at det stryker mange av de gode følelsene jeg har om «The Crown» fra tidligere sesonger.

For det er besynderlig hvilket stup i kvalitet serien har hatt. Netflix-serien om Dronning Elizabeths regjeringstid var en umiddelbar suksess da den dukket opp for syv år siden. Kommersielt og kunstnerisk.

Da var serien både frekk og verdig. Storslagen og nærgående. Elegant og tabloid. Det hele fungerte utmerket sammen, før den nå har nær kollapset.

Heldigvis har sesongen noen høydepunkter i sin omgang med britisk historie. Tony Blair er herlig skildret som en mulighetenes mann, litt for riket og mye for seg selv.

Hans talegaver dissekeres, og statsministerens legendariske kollaps foran Woman’s Institute-forsamlingen er et fint frempek til hans senere moralske sammenbrudd.

Dynamikken mellom Blair og Dronning Elizabeth er stressende pingpong slik godt drama kan være. Det løfter en ellers veldig svak sesong.

Til tross for hans overdrevne dialoger, er Ed McVey et hyggelig bekjentskap som prins William. Den unge engelskmannen har et skjermvennlig ansikt, og han stjeler scener med sin weed-røykende lillebror Harry gang på gang. Navnet er notert.

Få serier klarer å gå ut på nivå med sine høydepunkter. Klassikere som «Friends» og «Seinfeld» surret det til i sine avslutningsepisoder. «The Wire» var klart svakest i sin femte avslutningssesong.

«The Crown» kommer til å bli husket som det ambisiøse historiske dramaet som var et flaggskip for Netflix, før det sprang så lekk at det så vidt klarte å legge til havn for å bli pensjonert. Det er greit at det er slutt nå.