Den svakeste sesongen av «The Crown» så langt

I sesong 6 av «The Crown» ruver prinsesse Diana som en lys skygge over det mørklagte engelske kongehuset.

Akkurat som i virkeligheten, tar hun til seg det meste av tilgjengelig oppmerksomhet.

Denne første delene av den siste sesongen av «The Crown» tar for seg tiden frem mot hennes død i august 1997. Serien forsøker å si mye stort og viktig.

Den klarer noen av oppgavene, men svikter når den må ty til mer fantasi enn en vanlig episode av «Makta» for å nå frem.

Det føles litt rart å kjøre synopsis, men la oss sette rammene. Midtveis i 1997 hadde prinsesse Diana en solid sommerflørt med Dodi Al-Fayed, sønn av den ivrige forretningsmannen Mohamed Al-Fayed.

Hun var skilt fra Prins Charles. Etter noen dager på Dodis yacht i Middelhavet var de på vei til London. De stoppet for overnatting i Paris.

I den franske hovedstaden døde de begge i et bilkræsj i en tunnel. Sjåføren var ruset, paparazziene jaget opp tempoet på sine kjappe motorsykler.

Hjemme i England satt to sønner i dyp sorg. Eks-svigermor Elizabeth klarte ikke å forstå landets kollektive sorg. Prins Charles sto fortvilet mellom resten av familien.

Nå som «The Crown» kommer nærmere i tid, blir serien stadig litt svakere. Det betyr ikke at den blir en dårlig produksjon, bare mer ordinær.

Tidligere sesonger har vært toppet av kreativt overskudd, manifestert i store, isolerte enkeltepisoder. Eksempler? Episoden da Churchill-portrettet brennes i sesong 1. Charles på kostskole i sesong 2. Gruveulykken i Aberfan i sesong 3. Michael Fagans innbrudd på Buckingham Palace i sesong 4. Episodene løftet serien til øverste hylle.

Nå som søkelyset er på Diana, fremstår «The Crown» overraskende ofte som et dagligdags kjærlighetsdrama med mest interesse for de nærmest involverte. Den klarer sjelden å forklare Dianas dragning mot Dodi.

Tidvis treffer sesongen hardt emosjonelt, som Dianas siste telefonsamtale med William og Harry. Her får serien gratis klangbunn fra Prins Harrys utleverende biografi fra fjoråret, hvor han går intimt til verks når han beskriver sin kjærlighet til moren. Det er likevel sterk kost.

«The Crown» leker seg enda mer med historie enn tidligere. Serien konstruerer en gyldig årsak til hvorfor pappa Muhammed påsto at sønnen og Di var forlovet rett før dødskræsjet.

Samtalene på slottet om Dianas begravelse og dronningens reaksjon er også fantasifulle, men oftest med røtter i etablert historie. Det mangler likevel hele tiden et følelsesmessig underlag. På tampen sparker «The Crown» dessverre krok på seg selv.

Charles samtaler med en imaginær Diana fra andre siden av graven, før hun drar til Dronning Elizabeth for å ta en ny runde coaching fra graven.

Sekvensene fjerner «The Crown» fra seriens storslagne, men sobre stil. I stedet blir den en gang så medrivende historien til en filmatisering man kunne fått servert litt sent på kvelden på TVNorge i kanalens klissete glansdager.

Det er synd, for inni her er det mye godt material. Elizabeths forhold til folkets sorg er god historie som sier mye om kongehuset.

Pappa Dodis skrikende behov etter aksept forklarer hans handlingsmønster. Charles vokser til som beskytter av sine barn og kritiker av sin mor, om det skulle være mulig å skvise inn et forsinket ungdomsopprør der.

Dessverre blir alle disse sekvensene fragmenter som bare tidvis plasserer «The Crown» på det nivået vi før har sett.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne anmeldelsen sto det at etter Dianas død fikk monarkiet sin tøffeste tid siden Kong George sa opp jobben i 1936. Det korrekte er at Kong George ikke sa opp jobben, men døde i 1936. Hans sønn og arvtager, Kong Edward VIII, abdiserte senere samme år. Han ble etterfulgt av sin yngre bror, Kong George VI. Saken ble oppdatert 20. november 2023 klokken 13.15.