Hypnotisk Tilda Swinton

De få innviede som kjenner til den britiske filmskaperen Joanna Hoggs filmografi, vil kanskje gjenkjenne navnene på de to sentrale rollene i denne filmen.

De heter det samme som moren og datteren i Hoggs internasjonale gjennombruddsfilm «The Souvenir» (del I og II). Vi vet ikke om de er ment å være de samme, men de har visse likhetstrekk.

Hovedpersonen er nok en gang en filmskaper som holder på med et filmprosjekt. Men denne gangen er det Tilda Swinton som spiller både datteren og moren. Det er et dristig grep som bærer på en svimlende fallhøyde.

Vil vi akseptere dem som to separate rollefigurer? Kanskje er de ikke ment å være helt separate, men speilbilder av hverandre? Filmen fører til mange spørsmål.

Jeg vil anbefale deg ikke å la deg lede for mye av filmens spøkelsesaktige atmosfære. Dette er ikke en krimfilm, ei heller en horrorfilm. Det er snarere en eksistensiell og drømmeaktig gyser om et skjørt forholdt mellom mor og datter.

Utover det er filmen vanskelig å definere. Og der ligger mye av dens fascinasjon og noe av dens frustrasjon.

Swinton spiller altså begge roller, ofte i samme scener. Julie har tatt med moren Rosalind til et gods i Wales i håp om å lage en film om henne. Det var der moren tilbrakte ungdomstiden under andre verdenskrig mens bombene falt ned over London. Julie håper at de kjente omgivelsene vil gjenoppvekke minner for moren.

Kanskje kan moren åpne seg om den smerten hun i årevis ser ut til å ha båret på. Men den underlige bygningen som i dag fungerer som hotell, tar i begynnelsen mye av Julies oppmerksomhet.

Det kan virke som det spøker der. De synes å være de eneste gjestene. Det slår i åpne vinduer om natten, og noen spiller på en fløyte et eller annet sted. Hogg anvender gode gammeldagse triks fra spøkelsesfilmer. Vinden rusker i trærne, og en tåke kommer og går.

Hver gang Julie lufter hunden sin, en sjeldent sensitiv cocker spaniel, stanser de foran noen vinduer i første etasje der konturene av et blekt ansikt viser seg.

Den uroen som omgir Julie gjenspeiler kanskje bare hennes indre kaos i samværet med moren. Forholdet fremstår som respektfullt og kjærlig i begynnelsen – vel å merke på en spesifikk tilbakeholden britisk måte.

Julie er den som gir mest og ønsker bekreftelse. Moren er åpenbart vant til at datteren står på pinne for henne. Men da de vanskelige minnene trenger seg på for morens del, blir også relasjonen til datteren vanskeligere.

Jeg fremstiller dette som et slags kammerspill, men det er et åpent spørsmål om hvordan og når dette dramaet utspiller seg. Er det i virkeligheten Julies egne minner mens hun holder på å skrive manus til filmen om moren? Vi vet ikke, og det er kanskje ikke viktig.

Hogg skaper helt bevisst forvirring ved å kombinere grep fra kunstfilm og kommersiell sjangerfilm. I det ene øyeblikket befinner vi oss i en uvanlig lang tagning som kommersielle filmskapere vanligvis skyr som pesten.

I neste øyeblikk er vi i en slags «Hammer horror» fra 1950-tallet, denne snåle britiske lavbudsjett-horrorsjangeren. Den uvanlige miksen skaper en underlig og fascinerende dynamikk. Swintons bleke fremtoning og ekspressive ansikt forsterker denne opplevelsen.

Jeg lar meg sjelden imponere over at skuespillere spiller flere roller i én film. Det er som oftest kun en gimmick. Men her tilfører grepet noe ekstra. Samspillet mellom mor og datter blir et speil som knytter dem tettere sammen, men som også skjuler bedragerske hemmeligheter.

Likevel skulle jeg ønske at Hogg gikk dypere i skildringen av relasjonen. Da er vi selvsagt over i psykologisk drama – og en litt annen type film. Men det satt likevel igjen hos meg som et savn.