Salter i hjel maten

– En nydelig sommerdag! Spisefølget ser utover Sørenga, folk som stuper fra badstubåter, og turister som rusler forbi Sanguine Brasseries flotte uteservering. Det er godt med plass på restauranten som byr på hvite duker og parasoller og en QR-kodet meny med et beskjedent antall retter.

Det er ikke mange bord som skal ha servering, så det går rimelig fort å få drikke på bordet. Brød er ikke gratis, så her bestiller vi et par runder med brød og pisket smør for å stagge sulten. Vi er tre stykker ute og spiser, og vi ønsker en liten porsjon fiskesuppe og en ost- og spekemattallerken til forrett. Etter 20 minutter lander det på bordet, uten et ord fra servitøren.

– Synd at de ikke sier noe om oste- og spekematen, for den er meget god og velsmakende. Her er en spicy salamivariant, parmaskinke, en gulost, en blåmuggost og en god skinke. Her er også en god oliventapenade og sprø grissini.

Fiskesuppen er veldig god. I en meget smakfull og konsentrert skalldyrkraft ligger både hvit fisk, kamskjell og masse saftige reker. Grønnsakene er skåret i terninger og gir flott tyggemotstand. De har fiskesuppen som smårett og til lunsj, og 165 kroner er en fin pris for en nokså stor porsjon. Skal vi pirke, er suppen ørlite for salt, men ingenting i forhold til hva vi har i vente.

Vinutvalget er beskjedent, men de har en større og mer innholdsrik liste om du er interessert. Det kan det være lurt å opplyse om. Vi nyter en flaske Albarino de Fefinanes 2019 til 750 kroner, tre-gangen av prisen hos Vinmonopolet. Den spanske vinen fra Rias Baixas i Galicia byr på en flott syre, floral duft og god lengde. Vi skåler i albarinodruer og nyter den fine augustkvelden.

Vårt forrige besøk hos Brasserie Sanguine resulterte i karakteren 5. Idet hovedrettene kommer på bordet, er de milevis unna den karakteren. Her har kokken gått amok med saltet i to av rettene.

– Merkelig at man ikke smaker på maten før den blir sendt ut, sier spisefølget. Kjøttretten er høyrygg av kalv, et rimelig stykke av oksen som trenger langtidskoking for å bli skikkelig mørt. Det er ikke noe galt med selve kjøttet, som også har noe fett i seg som fremmer smaken. Problemet er at det er saltet i hjel. Da hjelper det ingenting at tilbehøret er salt potetpuré og bacon. Aspargesen kunne vært mer sprø, men soppen er i det minste god.

Blåskjellene har lidd samme skjebne. De er meget saftige og gode på smak, men fløtesausen i bunnen er nesten uspiselig. Heller ikke her har kokken smakt på retten før den ble sendt ut.

Den «beste» hovedretten er fiskeretten, men heller ikke den overbeviser. Den ovnsbakte langen er varmebehandlet altfor lenge og er blitt tørr. Det er synd, for dillkokte poteter smaker godt. Det samme gjelder de grønne bønnene som er sprø og har en fin smak av hvitløk. Vi savner mer av det brunede smøret, og det er skjemmende med brun kant på salaten.

Porsjonene er i det minste store, men det hjelper lite når maten ikke holder mål. Det er hyggelig at servitøren spør om maten smaker, men når hun får beskjed om at maten er altfor salt, bærer hun bare maten ut. De skal snart stenge. Uproft.

Sanguine Brasserie er fint sted å sette seg, men dette hadde en elev på kokkelinjen på Etterstad videregående skole klart bedre. Skjerpings!