«Scarpetta» er et salig rot

Hva må være på plass i en god krimserie? En skulle tro at svaret var elementært. Et godt mysterium eller en spennende mordgåte må være essensen i enhver krim.

Nicole Kidmans nye serie lever ikke opp til forventningene. Dette er ikke min Scarpetta.

Er du bevandret i rettsmedisinsk krimlitteratur, har du kanskje lest den amerikanske forfatteren Patricia Cornwell. «Post Mortem» var banebrytende da den kom i 1990. Aldri før hadde en forfatter bygd opp en krimroman rundt nitid studie av blodsprut, DNA og vevsprøver.

Bokserien satte rettsmedisineren i sentrum og bidro til den bølgen av rettsmedisinsk krim som senere fikk sitt TV-gjennombrudd med serier som «CSI».

Etter 29 bøker foreligger nå endelig TV-serien. Serieskaper Elizabeth Sarnoff forsøker å bake inn årevis med karakterutvikling i én sesong. Det fungerer dårlig.

Serien starter i nåtid og er delvis basert på «Autopsy» fra 2021. Her møter vi Kay Scarpetta, spilt av Kidman, som vender tilbake som rettsmedisiner i Virginia. Et drap på en ung kvinne fører sporene tilbake til Scarpettas første sak i 1998. Saken gjorde henne kjent, men kan hun ha tatt feil?

Serien klipper mellom fortid og nåtid. Rosy McEwen spiller Scarpetta som ung. Hun er det beste med serien og speiler Kidmans fysiske manerer ned til de små detaljene.

I teorien virker dette som en god idé. Problemet er at den gamle og dagens personligheter ikke stemmer overens. Vi får ikke vite hva som har skjedd med noen av de forskjellige karakterene fra starten og frem til i dag.

Dermed virker det som om du sitter og ser på to helt forskjellige personer. Serien makter ikke å bygge en troverdig bro mellom fortidens Kay og dagens Kay.

Serien har også endret grunnleggende karaktertrekk ved Scarpetta. Hun kan være kompromissløs og rigid, men på jobb har hun ingen moralske gråsoner. Dramatiske endringer kan for all del fungere godt, noe «Will Trent», basert på Karin Slaughters romaner, er et eksempel på. Den serien fungerte likevel fordi kjernen er den samme.

I nåtid bor Kay Scarpetta sammen med ektemannen og FBI-agenten Benton Wesley (Simon Baker). For tiden deler også søsteren Dorothy (Jamie Lee Curtis) samme hus. De to har et problematisk forhold. Marino (Bobby Cannavale), en politidetektiv som Scarpetta har jobbet sammen med i alle år, bor også der. Han er nå gift med Dorothy.

Kaotisk og forvirrende? Det gir i alle fall grobunn for feil fokus. Gåten glemmes til fordel for krangling, hyling og skriking rundt middagsbordet. Problemet er at serien ikke greier å fortelle deg hvorfor du skal bry deg om karakterene og forholdene dem imellom. Er dette krim eller familiedrama? Det er ikke godt å si!

Et trekk ved bøkene som serien derimot makter å formidle, er Scarpettas sykelige mistenksomhet. Alle er nemlig ute etter å ta henne. Den kjølige og stramme elegansen fra de tidligere bøkene byttes i de senere bøkene ut med paranoia, teknologiske trusler og globale konspirasjoner.

Det er kanskje også grunnen til at seriemorder-gåten i fortiden fungerer best. Den er stramt fortalt. Nåtidshistorien involverer alt fra spioner og NASA og er et salig rot fra start til slutt.

Nicole Kidman er en god skuespiller, men her kommer hun aldri under huden på hovedpersonen. Kidmans Scarpetta virker mer opptatt av å svanse rundt i lekre designklær enn å grave i skitt, jord og blod. For mange er dette kanskje nok, men vi har sett det bedre i «CSI».

«Scarpetta» kan sikkert ses som lett tidtrøyte. For meg er serien et bevis på hvor galt det kan gå når en krimserie glemmer selve krimgåten.