Kan satire og bekmørk humor fortelle historien om Mexicos verste seriemordere?
«De forsvunne jentene» gjør et godt forsøk, men det blir neppe det du forventer.
«De forsvunne jentene» er lagt til 1960. Søstrene Serafino og Arcángela Baladro driver innbringende bordeller. Serafino holder disiplin blant jentene. Hun flørter inn en flom av kunder. Arcángela styrer finansene. Sammen utgjør de en farlig duo.
Når én av kvinnene de selger, lider en tragisk død og må begraves på en forfallen gård i ørkenen, kneler imperiet under vekten av død og fordervelse.
Litt krim, mest sjalusidrama og sexkomedie
Historien ble fortalt i en roman fra 1977 av Jorge Ibargüengoitia. Hans utgangspunkt var historien om fire søstre – Las Poquianchis – som på 40- og 50-tallet drev med det samme: bordell og drap. Da de ble fengslet, fant politiet 80 lik på gården deres.
Luis Estradas seriefortelling legger seg i samme toneleie som Ibargüengoitias roman. Brutal og direkte, men med en lakonisk, distansert tone. Enda mer distanse blir det når den første episoden leker med sjalusidrama og sexkomedie, mens volden lurer i skyggene.
Netflix-forsiden selger serien som et klassisk krimdrama. Dessverre skjeler den raskt mer mot latinamerikansk såpeopera – telenovellas – enn høytidelig krim. Eller rettere sagt: telenovella harseleres det med for enda mer satire. Den første episoden, hvor Serafina skal hevne en elsker som har stukket av, setter tonen for det.
Uforutsigbarhet blir en styrke
Hovedpersonen Serafino er en eksplosjon av drivkrefter. Lidenskap. Sjalusi. Sex. Ambisjoner. Hun får vist frem alt på svært kort tid.
Fans av «Narcos» husker Paulina Gaitán som Pablo Escobars kone i den populære serien om narkobaronens liv og virke. Her trer hun selv frem i det dunkle søkelyset som en karismatisk, men grusom karakter.
«De forsvunne jentene» fortelles blant annet gjennom innskutte bilder fra fengsel. Foto: Juan Rosas/Netflix
Alle retningene gjør «De forsvunne jentene» uforutsigbar. Det er også seriens appell. Når man venner seg til at den oppfører seg som en vilter roman mer enn en tettpakket TV-serie, er «De forsvunne jentene» ofte nesten fornøyelig.
Det hjelper at den ser ut som en klassisk, vellaget produksjon fra nettopp 60-tallet, både i kostymer, lokasjoner og utsnitt.
Forsidepike for halliksøstrene
«De forsvunne jentene» dyrker frem en rekke karakterer. De første episodene fortelles antologiaktig. Serien rykker tilbake til start for hver episode.
Da blir det god plass til Blanca, en av seriens beste karakterer. Den naive bygdejenten som selges for å bli «hushjelp», blir seriens pumpende hjerte – så lenge det varer. Når hun møter sin skjebne – serien heter tross alt «The Dead Girls» på engelsk – blir hun en forsidepike for halliksøstrenes voldsspiral.
Dødelige søstre: Arcángela (Arcelia Ramírez) og Serafina (Paulina Gaitán)
Der søstrene fanges i sine dødelige ambisjoner, beholder Blanca sitt blide blikk på livet gjennom menneskehandel, prostitusjon og de verste overgrep. Kontrasten kunne ikke vært større. Regissør Luis Estrada bruker det smart til å gi «De forsvunne jentene» emosjonell vekt.
Det er også her – i episode fire, «Blancas tenner» – at serien fester grepet om historien. Den går fra fragmentert til strukturert. Da får serien en flyt fremover mot en oppklaring som vil tilfredsstille eventuelt krimsug.
«De forsvunne» bruker dog lang tid på å komme til det poenget. Den hadde hatt godt av å slanke episoder og sidefortellinger. Serien er fascinerende ambisiøs og sulten, men klarer ikke å tygge alt den putter i munnen.
