«The Phoenician Scheme» er en tålmodighetsprøve

For meg er det å se en ny film av Wes Anderson slik det muligens var å se en ny film av David Lean eller Stanley Kubrick. Det er en begivenhet.

Samtidig er alt innrettet mot at vi skal beundre det møysommelige arbeidet som ligger bak alle detaljene. Mens film vanligvis handler om at vi skal glemme dette arbeidet for å fortape oss i fiksjonen, er det umulig å ignorere detaljene i Andersons univers.

Symmetrien i gulvteppet er like viktig som hva rollegalleriet måtte finne på å si. Det gjør ham til en visuell virtuos i manges øyne. For meg blir det ofte en blandet opplevelse.

Skal jeg bry meg om karakterene? Eller skal jeg bare lene meg tilbake og nyte symmetrien, omtrent slik jeg blar meg gjennom et interiørmagasin? Etter en dramatisk åpningssekvens inntreffer dette dilemmaet tidlig. Han roer filmen ned med et 15 minutter langt fugleperspektiv inne på et badeværelse der særlig gulvflisene kommer til sin rett.

Hovedpersonen, oligarken og entreprenøren Zsa-Zsa Korda (Benicio del Toro), hviler ut i badekaret etter en flyulykke. Det er et uventet og eksentrisk perspektiv, men ikke særlig opplysende. Det hele er likevel umiskjennelig andersonsk. Dette er en av mange scener der produksjonsdesigner Adam Stockhausen får boltre seg.

Zsa Zsa er kommet til et veiskille. Etter å ha overlevd en rekke attentater innser han at han trenger datteren sin, Liesl (Mia Threapleton). Hun skal få overta hans forretningsimperium når han går bort. Problemet er bare at hun har en høne å plukke med ham.

Han har så langt ikke brydd seg om barna sine. Det hevdes også at han tok livet av moren. Som om ikke det var nok, har han igangsatt en gigantoman forretningsplan som er så umoralsk at den får datteren til å rødme. Nå hører det med til historien at hun nettopp er sluppet ut fra et nonnekloster. Hun blir derfor det nærmeste vi kommer et moralsk korrektiv.

På noen måter er dette den mest tradisjonelle fortellingen Anderson har laget på lenge. Handlingen er kronologisk, med enkelte avbrudd der Zsa Zsas nær døden-opplevelser setter ham i kontakt med dem som vokter himmelens porter. Men ikke forvent et drama med dilemmaer vi kan kjenne oss igjen i. Også denne gangen inngår rollegalleriet i større tablåer, der replikkene kan være underordnet mønsteret i et veggmaleri.

Det som likevel vokser ut av denne fantasifulle gjenskapingen av et fiktivt Europa anno 1950, er kanskje en mild kritikk av grådighet og hybris? Kanskje er dette Andersons kommentar til vår egen tid?

Som vanlig har han fått med seg alt som kan krype og gå av amerikanske filmstjerner. Sjelden er så mange stjerner blitt avspist med så få sekunder på lerretet. Det er likevel ett forfriskende ansikt i denne vrimmelen.

Mia Threapleton som spilleren datteren Liesl, er et ansikt vi kan feste oss ved. Hun bryter med alle pokeransiktene filmen er så full av. Threapleton har en naturlig autoritet foran kamera, men er samtidig gåtefull nok i sin aura til at vi ikke får nok av henne.

De andre skuespillerne har nok med å henge fast i sine få uutgrunnelige gags og replikker. Noen ganger er det morsomt. Den britiske komikeren Richard Ayoade er som skapt for dette universet med sin lett sarkastiske komikk og timing.

Del Toro gjør en hederlig innsats som en uforbederlig mogul som kanskje likevel er i stand til å forbedre seg. Dette siste er likevel ikke så avgjørende. Far og datter-relasjonen er bare er en del av Andersons storstilte frise.

Det er, som så ofte før, enkeltbildene som utløser noe hos meg. Med fare for å parafrasere meg selv: De er i beste fall som små madeleinkaker som vekker minner fra oppvekstens populærkultur Anderson har stjålet fra.