Besettende om Amerikas sammenbrudd

En sjelden gang blir man introdusert for et filmunivers der alt kan skje. Likevel oppfattes filmen som helstøpt. Paul Thomas Andersons nye film er et slikt lite mirakel.

Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva jeg så, men jeg fikk lyst til å se det en gang til.

«One Battle After Another» er nesten umulig å kategorisere. Den er en paranoid thriller, mørk komedie, politisk drama – det eneste jeg vet, er at den ikke er en musikal. Likevel ble jeg trukket effektivt inn i den suggererende atmosfæren og filmens helt særegne følelse av her og nå.

Filmen ble laget før Trump inntok Det hvite hus for andre gang. Men den oppleves som uløselig knyttet til det som nå skjer i USA. Ved siden av Ari Asters «Eddington» fremstår den som et speil av det polariserte amerikanske samfunnet.

Vi møter et miljø og en kontekst som ligger noen år frem i tid, men som på andre måter kunne ha utspilt seg for noen år siden. Filmen er inspirert av Thomas Pynchons roman «Vineland».

USA er blitt et autokrati der de demokratiske spillereglene er oppgitt.

Latinamerikanske innvandrere stues sammen i fangeleirer, politiet er blitt militarisert og kan internere hvem som helst uten lov og dom. I dette kaoset finner vi aksjonsgruppen French 75 som ikke har mistet troen på væpnet revolusjon.

Det er her sprengstoffeksperten Bob (Leonardo DiCaprio) og den elleville revolusjonskrigeren Perfidia (Teyana Taylor) finner hverandre. De er rake motsetninger, men drømmen om revolusjonen trumfer alt – også kjærligheten.

Til slutt går det galt. Et bankran ender ille, og snart blir overmakten for stor. Perfidia blir arrestert, og Bob får aleneansvaret for datteren Willa (Chase Infiniti).

For datteren fremstår moren som en svart frihetskjemper, men i realiteten er hun en tyster. Ja, hvem som er Willas virkelige far, fremstår også som mer og mer uklart. Kan det være den nidkjære kaptein Steven Lockjaw (Sean Penn) som hadde oppgaven med å uskadeliggjøre French 75?

Han tror det selv og fortsetter jakten på Bob og datteren. Lockjaw har rotet seg borti en rasistisk frimurerlosje som krever at alle medlemmene utviser «total rasehygiene». Han må fjerne spor på at han har hatt et forhold til en svart revolusjonær.

Handlingen fremstår kanskje som en heseblesende røverhistorie, og det er den på noen måter. Det som gjør den annerledes, er selvsagt stilen og tonen.

Filmskaper Anderson maner frem en besettende atmosfære av et samfunn i fritt fall. Borgerne har tilgang på nok våpen til å holde gående hvert sitt private voldelige korstog, om nødvendig.

Det interessante med Bob er at han for lengst er utbrent som revolusjonær. Han har lite å bidra med i kampen og har blåst vekk sine analytiske evner på konstant inntak av kannabis. Likevel fremstår dette surrehuet som filmens moralske bevissthet og vårt ufrivillige muntrasjonsråd.

Bob mangler integritet på de fleste områder, bortsett fra i kjærligheten til Willa. Kanskje er dette det nærmeste filmen kommer et budskap: Når verden rakner i sømmene, tar du vare på dine.

DiCaprio spiller ham som noe nær parodien. Han er ofte like rådløs som The Dude i «The Big Lebowski», noe som åpner for genuin komikk på hans bekostning. Jeg knakk sammen av hans desperasjon over å ikke lenger huske kodeordet for å gjenoppta kontakten med aksjonsgruppen.

Rollen inngår i DiCaprios nyere galleri med arketypiske amerikanske antihelter i filmer som «Once Upon A Time in Hollywood» og «Killers of the Flower Moon». I motsetning til Clooney og Pitt våger han å fordype seg i tapere uten selvinnsikt, som han tilfører menneskelighet. Dette er hans beste og sløyeste rolleprestasjon på lenge.

Anderson omgir ham med et råsterkt ensemble av veteraner og nykommere.

Sean Penn er beundringsverdig usympatisk som stalkeren Lockjaw – en vandrende katastrofe av en yrkesmilitær som alltid vil blomstre i totalitære tider.

Teyana Taylor er spektakulær i rollen som revolusjonær amasone uten skrupler. Og så har vi det nye funnet, Chase Infinity, som det oser stjerneskudd av. Dette er ekstreme roller, men blant dem finner vi mer jordnære portretter – som Regina Halls motstandskjemper og Benicio del Toros eksentriske hverdagshelt.

Anderson strekker dette motsetningsfulle lerretet maksimalt ut og har gjort filmen tilgjengelig både i VistaVision-format, 70 mm og IMAX. Jeg så filmen på sistnevnte format og ble sittende naglet til kinosetet alle de 160 minuttene filmen varte.

Sjelden har et kaotisk og utflippet filmunivers blitt så disiplinert og presist rammet inn av et team av ekstremt gode fagfolk. Fra fotograf Michael Bauman til komponist Jonny Greenwood.

Det skal mye til for å toppe denne på kino i høst.