Endelig får «Time» premiere i Norge, et år etter den ble vist på BBC. Før vi får den servert på Prime Video har den faktisk rukket å vinne 2022 British Academy Television Awards for beste miniserie.
Konkurrentene var sterke serier som «It’s A Sin» og «Landscapers». Når man ser de tre episodene, er det lett å skjønne suksessen. «Time» er et uhyre sterkt og velspilt drama med spenning som i den beste krimserie.
Sean Bean spiller Mark Cobden. Han er en voksen lærer som på ulykksalig vis, har havnet i fengsel. Vi skjønner fort at han fyllekjørte en mann i hjel. Skylden spiser ham opp. Fengselslivet forsøker å slukke den siste livsgnisten hans. Som en redd spurv i et ørnerede forsøker han å gjøre seg usynlig for omgivelsene.
Sean Bean spiller Mark Bogden, livredd fengselsfugl. BBC-serien «Time» er glimrende TV-drama du bør se. Foto: BBC
Krim og menneskelig drama
Vi blir også kjent med Eric McNally. Fengselsvokteren spilles av Stephen Graham. McNally har en sønn i et annet fengsel. Når de hardeste fangene i fengselets hans får vite dette, setter de voldelige krefter i bevegelse for å presse McNally.
Her får serien et godt krimspor som holder spenningen på topp fra begynnelse til slutt. Dette går hånd i hånd med seriens tydelige spørsmål. Hva gjør fengsel med et menneske? Finnes det noe som heter tilgivelse? Kan du beholde din integritet når tre biljardkuler i en sokk smeller mot tinningen din?
Fengselsdrama har gode forutsetninger for å lykkes. Rollegalleriet er lett å kontrollere. De fysiske rammene er tydelige. Konflikter, vold og lojalitet oppstår av seg selv. Trenger du å bli ferdig med en karakter, setter du dem fri. Vil du ha påfyll i cellene, dømmer du noen til fengsel. Men det krever også troverdige dialoger og sterke menneskelige relasjoner.
Sean Bean og Stephen Graham spiller innsatt og fengselsvokter i det sterke dramaet «Time» på Prime Video. Foto: BBC
Uhyre troverdig
Dette er den største styrken i «Time». Sean Bean og Stephen Graham spiller sine tunge roller med en varme, frykt og knapphet som illustrerer hvordan fengselslivet kverner ned menneskesjelen.
De må begge ta valg som fremstår som ekte, grusomme dilemmaer. Veien frem dit forklares på beste TV-vis av manusforfatter Jimmy McGovern. Situasjonene de havner opp i fremstår uhyre troverdige. Det samme gjør de viktige birollene rundt dem.
«Time» gir viktig skjermtid til Marks cellekamerat. Den slemmeste gangstersjefen i fengselet får forklart det rasjonelle bak sine krav. Familiene til Mark og Eric involveres, nettopp for å gjøre dramaet mer tredimensjonalt og ekte.
Et feiltrinn ødelegger ikke
Det eneste feiltrinnet til «Time» er en overdreven samtalegruppe fengselspresten arrangerer sammen med Eric. Her åpner de kronisk lukkede fangene seg hjertelig med deling av vonde traumer og knuste drømmer. Det minner meg om den irriterende slam poeten i fengselsklassikeren «Oz», og hindrer «Time» fra å være en perfekt serie.
Det er likevel det sterkeste fengselsdramaet siden den første sesongen av «Criminal Justice» gjorde Ben Whishaw og Pete Posthletwaite til et overraskende radarpar. Nå er det Sean Bean og Stephen Grahams tur.
