En tur nedover handlegaten Bogstadveien er en slags kommersiell safari. Og på én måte passer den indiske restauranten inn her, mellom alt-mulig-butikken Normal og Amundsen, som selger keege sportsklær.
Vinduene er fylt med logoer og navn på matretter i fancy fonter. En stor uteservering med parasoller og generisk møblement. Inne er det lunt og moderne, med pene skinnbenker.
Samtidig leser vi i menyen at stedet er eieren Samir Sharmas hyllest til arbeidsinnvandrere. De som har skapt seg en fremtid i et annet land, slik som foreldrene hans. Det henger bilder av dem på veggen. Moren hans står noen ganger på kjøkkenet. Jeg har hørt at maten er ekstra god de dagene.
Spørsmålet er hva man sitter igjen med som gjest. Er det pengemaskinen eller hyllesten til Sharmas foreldregenerasjon gjennom maten?
Kokkene lager både gryterettene som nordmenn er blitt så glade i og utfordrer med street food. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten
Kjøkkenet gjør generelt en god jobb og gjør ting skikkelig. Med små grep kan maten virkelig svinge Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten
Gryterettene får litt topping før de sendes ut, som er med på å løfte det visuelt. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten
«Smaksbomben»
Vi må vente et hakk for lenge ved en utstilt streetfood-vogn før vi får plass. Men vognen vitner om en spennende del av menyen: åtte typer indisk streetfood.
Denne maten utvider det nordmenn forbinder med indisk: Enkelt sagt kjøtt i saus, tikka masala og butter chicken (selv om nesten halve India er veggiser). Det var også gatematen som satte den første filialen ved Rådhuset på kartet.
Interiøret er ikke slik man forventer av indiske restauranter i Norge, men ganske moderne og stilrent. Jeg synes atmosfæren i restauranten er god. Foto: Olav Olsen / Aftenposten
Vi prøver gol gappe, også kjent som pani puri. Det er en fritert, hul liten brødkule (puri). Her fylt med kikerter og potet, som smaker godt av masala-krydder. Syrlig granateple bryter opp. Man får også smaksatt vann (pani) som helles i den hule ballen. Men både den med mynte og den med tamarind (en sursøt frukt) er relativt smakløse. Langt fra «smaksbomben» som loves i menyen.
Vi prøver også kulia chaat, som er uthulet agurk og kiwi fylt med en tilsvarende kikertmiks. En frisk og vellykket rett.
Gol gappe. Foto: Morten Schwencke
Kulia chaat. Foto: Morten Schwencke
Ikke noe gummi
Vi drikker indisk øl til: en lys King Chakra. Det er bare én ting å si om det – dritgodt.
Men de har også et lite utvalg vin som kan passe, slik som en Zinfandel til en grillrett. Og noen jeg ikke kan se passe til annet enn kanskje nanbrød, slik som en fransk Mersault av OK kvalitet. Vinprisene er litt over normalen.
Apropos normalen, må vi prøve husets butter chicken. Her serveres en søt og tomatisert variant. Den er fløyelsmyk med masser av smør og har godt med kryddersmak som er fint inkorporert. Kyllingen er mør, men en smule for tørr.
Kokkene jobber bra med presentasjonen av gryterettene. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten
Vi prøver også vegetarretten palak paneer, en frisk ost i spinatsaus. Den er myk, mild og kremet, slik den skal. Paneer kan lett få gummikonsistens, men her sitter det bra. Saltnivået er også bra. Samtidig savner jeg litt syre og mer aroma – det trenger en rett som baserer seg på en mild og jordaktig råvare som spinat.
På siden har vi en strålende, syrlig raita, som bryter opp de feite rettene.
FAKTA
Der peppern gror (Bogstadveien)
Hva vi spiste og drakk: Gol gappe, kulia chaat, butter chicken, palak paneer, raita, naan og tandoori parantha.
Hva det koster: Streetfood: 135–160 kr. Grillretter: 265–365 kr. Currier: 255–289 kr.
Hvem passer det for: Alle.
Rullestolvennlig: Ja. God plass, første etasje og HC-toalett.
Vegetarretter: Mange muligheter.
Lydnivå: Behagelig.
Innsidetips: Samir Sharmas mor står vanligvis på kjøkkenet på Rådhusplassen på tirsdager og i Bogstadveien på onsdager, ifølge ham selv.
Vi spiser klassisk naan med hvitløk, som kommer oppdelt og opp ned i en slags bøtte. Små blemmer tyder på at de er stekt i en tradisjonell ovn (tandoor), som gir en god tekstur. Men jeg synes ikke de treffer på konsistens. Naan som er best når de både er luftigere og seigere på samme tid.
Det er isteden et helt annet type brød som overrasker positivt. Tandoori parantha er laget med grovmel og brettet lagvis med smør. Deigen er ordentlig feit, men også litt sprø i stekeskorpene fra hard grilling.
Den tradisjonelle ovnen tandoor blir veldig varm. Den er formet som en sylinder og brukes både til å grille kjøtt og til å bake ulike typer brød. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten
Hva sitter igjen?
Vi opplever en del rot fra servitørene. En av dem er blid og hyggelig. En annen virker stresset. Og de er ikke samsnakket. Det skjer to ganger at den ene spør om vi vil bestille etter at den andre allerede har tatt bestilling. En øl kommer først etter ti minutter. Vi får tilbud om mer ris etter at vi er ferdig spist.
Uteserveringen er stor, solrik og svært populær på godværsdager. Foto: Øyvind Tveter / Aftenposten
Så, er det pengemaskinen eller maten som hyllest til Samir Sharmas foreldregenerasjon som sitter igjen?
På en måte henger de to sammen. Foreldrene tok mye risiko da de kom til Norge på 70-tallet. I forlengelsen av den reisen, og med masse risiko, har han selv gjort stor suksess. Det er en prestasjon han har all grunn til å være stolt over, og som han gjerne snakker høyt om i avisene. Etter å ha bygget en restaurantkjede i syv år, solgte han halvparten for et ukjent antall millioner i fjor.
Jeg har sansen for måten Sharma syr dette sammen på. Det er kult at Der peppern gror er noe annet og ser annerledes ut enn en stereotypisk indisk restaurant i Norge.
Men skal maten virkelig gjøre inntrykk, må kvaliteten opp. Og gjestene må oppleve mer av gjestfriheten som Sharma skriver om i menyen.
