Oslo-klassikeren Arakataka holder fortsatt høyt nivå

Jeg vil egentlig alltid at livet mitt skal foregå på et filmsett. Jeg trenger ikke leve som i en film. Til det blir det for mye drama og for lite hverdag. Men trangen til å være omkranset av et slags estetisk skall er sterk.

Nå som høsten har begynt male løvtrærne og rettferdiggjort fyring i peisen, kjenner jeg på en trang etter omgivelser som hyller denne tiden.

Arakataka, med sitt mørke trepanel og dunkle belysning, er en utmerket nyanse i min høstpalett.

Været spiller også på lag denne kvelden, når vi trør over sølepytter og stiger inn i det avlange, men smakfulle lokalet. I bransjeår er den over 20 år gamle restauranten urgammel. Det skal vise seg at gamle hunder kan lære nye triks.

Setmenyen denne kvelden starter med en stor porsjon brød og pisket smør. Hele fennikelfrø i det grove, men saftige brødet byr på en annerledes opplevelse enn mye av det hvite, luftige man får mange steder.

Men det er ikke før neste rett at anelsene om ambisjonsnivået blir pirret. Råmarinert kveite og råreker ligger i en blåskjellkraft og juice av fermentert selleri. Over det hele er det drapert et florlett, nesten naturstridig tynt stykke knutekål. Og retten er ikke all looks. Den smaker friskt og lett. Litt sjøsprøyt med den rene knutekålen er en morsom kombinasjon.

Det som likevel skal gjøre meg helt utrolig smørblid denne kvelden, er vinpakken. Vi har gått for den dyrere versjonen. Dette blir en presang-rekke av god drikke.

En hvit burgund, nærmere bestemt en Mersault fra Patrick Javillier fra 2019, fryder smaksløkene. Her er det store, deilige smaker i sving, med tydelig noter av sitrusog nektarin, men også hint av nøtter og noe krydder. Det hele blir holdt på plass av et mineralsk preg.

Vi får også en annen chardonnay og spøker med vår servitør om de bare serverer fransk vin i kveld. Tissot Sursis er fra Jura og mer nedtonet enn forrige glass. Servitøren svarer at han måtte slutte å si at Frankrike egentlig er det eneste landet som kan å lage vin, etter en gjest ble forbannet. Alle tre ler godt, for det er jo noe sannhet her.

Gjennom hele kvelden er grønnsakene i fokus. Det er en etterlengtet pause fra malen om et kjøttstykke, grønnsaker på siden og saus over. Kjøkkenet leker seg med sesongens grøde.

Som for eksempel med rødbeter som har vært dehydrert og gjenhydrert en rekke ganger, deretter fryst og til slutt bakt. Resultatet er to store rubiner hvis konsistens minner om gelégodteri.

Rotgrønnsaken er pent balansert med et småsyrlig béarnaiseskum. Dehydrerte bringebær på toppen bidrar med en fruktig finish.

Til et stykke utmerket stekt breiflabb har de barbert av en lengde med rå squash og fylt den med en slags løkkompott. Dette blir et nydelig spill i konsistenser.

En rett med mais og kantarell er den eneste som halter i løpet av kvelden. Mais er en krevende råvare. Minner om hermetikk og fredagstaco er vanskelig å riste av seg. Kantarell er stadig digg, men denne retten mangler dybde.

På disse settene i livets film er det jo viktig at ting flyter fint. Bak serveringsdisken på kjøkkenet står en konsentrert kvinne og holder styr på bestillingene. Sømløst smaker hun på sauser som kommer flyvende, tørker av tallerkener og danderer mangoldblader.

Men det skulle gått et hakk fortere, vi rekker å bli litt rastløse mellom serveringene. En annen ting som trekker ned, er at de har satt bordene tett. Da blir også lydnivået plagsomt.

Gildet ligger på 895 kroner for en seksretters, og den utvidede vinpakken koster 1395 kr. Da får du ingen deleretter eller andre luretriks, så det føles ut som en god deal. Om du ikke er ute for en helaften, har de også en a à la carte-meny. På den finner du fortsatt Arakatakas sagnomsuste spagetti med løyrom.

Det er unektelig deilig å være et sted der man kan stole på at varene leveres for en kveld. Stedet er blitt så klassisk Oslo at jeg tror Joachim Trier lett kunne lagt et måltid hit i en tenkt film.