Et gripende portrett av en ung jente i et gyllent bur

Det var pandemi-julen 2020. Pinnekjøttet var fortært, og vi benket oss foran Netflix.

Gubben forlot stuen i full fart. Jeg fikk kjapt portvinen i vrangstrupen.

Det vi trodde var et Jane Austen-aktig kostymedrama, viste seg å være real husmorporno.

Virvelvind-romansen mellom Daphne Bridgerton og den sexy Duke of Hastings foregikk i billedskjønne omgivelser. De hadde vågal sex i alle kriker og kroker av flotte herskapshus.

«Bridgerton» ble kjapt julens store seriesnakkis.

En suksess kan selvsagt ikke dø hen. To år senere kom oppfølgeren. Det var en skuffelse av det dørgende kjedelige slaget.

Hvor på skalaen plasserer «Queen Charlotte: A Bridgerton Story» seg?

Sexmessig et sted midt imellom. Historiemessig er den bemerkelsesverdig god. Årsaken er at den byr på spennende karakterer, god dialog og litt alvor.

Denne gangen følger vi dronning Charlotte (Golda Rosheuvel). Hun har vært en skarp og vittig følgesvenn gjennom serien.

Vi hopper tilbake i tid. Den unge Charlotte (India Amarteifio) tvinges til å gifte seg med kong George III av England (Corey Mylchreest). «Gjør din plikt for landet og vær lykkelig,» sier broren.

Den livsglade jenta blir sendt til et fremmed land i en kjole hun ikke kan bevege seg i. George viser seg å være en kjekkas, men på bryllupsnatten blir hun forlatt. Kongen er mer opptatt av stjernetitting enn sex.

Historien er selvsagt fri fantasi. Men den er løst inspirert av dronning Charlotte (1744–1818) og «gale» kong George (1738- 1820). Det har vært en debatt om Charlotte hadde aner fra maurerne, muslimer med røtter i Nord-Afrika. Hvorvidt det stemmer, er det uenigheter om.

Når den fremtidige dronningen ankommer slottet, treffer hun den strenge kongemoren. Augusta spilles helt herlig av Michelle Fairley («Game of Thrones»). Det første hun sier om sin kommende svigerdatter er: «she is very brown».

Adelen omtaler fargemiksen som «det store eksperimentet». Etter hvert blir det litt overtydelig og påklistret. Heldigvis har vi Agatha Danbury (Arsema Thomas) som vår sjarmerende guide gjennom rasepolitikken.

«Queen Charlotte» har beholdt mye av sjarmen og humoren fra den første sesongen. Det har også sneket seg inn en undertone av alvor. Det kler serien godt.

Shonda Rhimes blander pirrende romantikk med satiriske elementer. De kommer fint frem i scenene hvor den unge dronningen tilbringer dagene alene sammen med en haug med butlere og tjenere. Her må jeg trekke frem den herlige Sam Clemmett i rollen som unge Brimsley, dronningens sekretær og trofaste følgesvenn.

Rhimes tegner et gripende portrett av en ung jente i et gyllent bur. Hun må forholde seg til plikter langt utenfor egne lengsler og behov. Selv om de er aldri så rike og rojale, fremstiller Rhimes både Charlotte og George som to sårbare sjeler.

Det er i skildringen av det kompliserte kjærlighetsforholdet mellom George og Charlotte, at serien virkelig leverer.

Rhimes viser oss hvor vanskelig kjærlighet og ekteskapet kan være. Hva skjer etter at eventyrprinsen har fått prinsessen? Det er langt fra en dans på de berømmelige rosene. Resultatet er en serie som er forbausende rørende.

I tillegg handler det om hvordan kvinner fant handlingsrom innenfor et strikst sosialt rammeverk. Det er ikke hard feminisme, men sylskarpe kommentarer og blikk for detaljer løfter den over de to foregående sesongene.

Alt er selvsagt pakket inn i fantastiske kostymer, glamorøse omgivelser og klassiske versjoner av poplåter som Beyoncés «Halo». Serien er påkostet, lekker og en visuell nytelse om man liker pomp og prakt. Jeg fikk veldig lyst på afternoon tea på Londons The Ritz.