Ny Netflix-serie tar for seg filmene som formet oss

De aller fleste har hatt filmopplevelser i oppveksten som aldri helt slipper taket. For noen har disse opplevelsene vært transformerende og merket dem for livet.

I Netflixserien «Voir» får vi møte noen av dem. Forfattere og kritikere forsøker å sette ord på nøyaktig hva som skjedde da de for alvor overga seg til kinomørket.

«Jeg trengte en distraksjon i livet mitt. «Haisommer» ga meg det». Slik beskriver filmblogger Sasha Stone sin opplevelse av å bli revet ut av hverdagens tristesse i 1975 av Steven Spielbergs «Haisommer».

Tidenes første definerte blockbuster ble, noe paradoksalt, hennes «summer of love». Kinokulturen ble en anledning til å unnslippe et konfliktfylt hjem og en overkommelig terskel på veien til å forstå verden. Det er ikke til å unngå at hennes gjenfortelling av kinokulturens hegemoni er preget av en viss nostalgi. Den er den mest personlige av disse episodene med «visuelle essays om kjærligheten til filmen», som det heter i introduksjonen.

Noen har kanskje sett den lettfattelige «The Movies that Made us» på samme strømmetjenesten. Denne nye serien er et forsøk på å gå dypere inn i den ofte komplekse rollen en film kan spille i våre liv, produsert av David Fincher.

De som er fortrolig med å hente informasjon på Youtube om kommende filmer, vil fort gjenkjenne formen. Noen vil kalle det essays, men på Youtube omtales de oftere som «explainer videoes».

Episodene på om lag 20 minutter i «Voir» befinner seg et sted mellom den klassisk intellektuelt utfordrende essayformen og slike forklarende videoer, på godt og vondt. De beste er de som har valgt uventede vinklinger.

I «Hevnens etikk» beskriver forfatter og klipper Tony Zhou hevnens rolle i Park Chan-wooks kultklassiker «Lady Vengeance» (2005). Hevn er et gjennomgangsmotiv i filmhistorien, fra Westernfilmen til krimfilmer. Det er sjelden det oppleves relevant for våre egne liv. Zhou viser effektivt hvordan Chan-wook bringer oss nærmere hevnerens dilemmaer og den smerten volden utløser.

Siste episoden er kanskje den beste. Her får vi et forfriskende gjensyn med «48 Hours» (1982), forløperen til så mange senere filmer med en svart og hvit politietterforsker i hovedrollene. Filmkritiker Walter Chaw gjør her noe eksemplarisk. Han henter frem en underkjent og glemt film for å vise hvor forut for sin tid den var på flere måter. Han berører filmens banebrytende skildring av systemisk amerikansk rasisme fra et personlig ståsted som minoritetsperson, men ikke alltid slik man forventer.

Chaws episode er et godt eksempel på hvor viktig det er at filmhistorien reevalueres kontinuerlig, at nye generasjoner gjør filmene til sine.

Drew McWeeny forteller om sitt elsk-hat forhold til Peter O’Tooles hovedrolle i «Lawrence of Arabia» (1962). Det er også unikt ved filmen som kunstform – den utløser motstridende følelser vi ikke har kontroll over. Den moderne antihelten er nesten en filmatisk oppfinnelse, om vi skal tro McWeeny. Her står de på rekke og rad, fra Travis i «Taxi Driver» til Thelma og Louise.

Denne serien spriker i mange retninger. Det er vanskelig å bedømme fullt ut hva Netflix og Fincher vil med den før vi vet om det kommer flere sesonger. Akkurat nå er den mangelfull. De som deler sine minner er de som vokste opp med kinoen som kollektiv opplevelse.

Den ene episoden som berører TV-skjermens betydning er den klart svakeste. Netflix har aldri hatt noe bevisst forhold til filmhistorien, til det er kurateringen for tilfeldig. Med denne serien har de noe av verdi å bygge videre på.