Morsom sex, svak prat og sterk slutt

Endelig er HBO Max-appen klar! Ikke bare kan vi nyte «Dune», «Suicide Squad» og «Game of Thrones» i 4K-oppløsningen produksjonene fortjener. Med på kjøpet får vi seriemesterens første satsing på dansk innhold.

Det vil si: historien er norsk. «Kamikaze« er basert på Erlend Loe-romanen «Muleum» fra 2007.

Loe-fans vil nikke anerkjennende til handlingsforløpet. Julie er ung, vakker og har Insta-feeden full av beundrende følgere. Helt frem til beskjeden kommer. «Vi styrter. Elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa», fire av de mest igangsettende setningene jeg har lest i norsk litteratur i voksen alder.

Familien dør i en flyulykke. Julie gjør som pappa oppfordrer til. Hun gjør som hun vil. Vi treffer henne umiddelbart også i andre enden av denne historien. I en ørken kravler hun rundt i et styrtet småfly. Ansiktet er tatovert, hodet er barbert. Julie virker fjern, men klar.

I stedet for dagboken fra «Muleum» har hun nå filmet en log med flirende betraktninger og fargerike hallusinasjoner. Mellom ytterpunktene av velfrisert Insta-feed og skitten ansiktstatovering former Julie manges skjebner. En asiatisk hoppmester. En mexicansk rapper. En polsk fliselegger. Tollere. Syndere. Livet leves på fly, flyplasser, luksushoteller og møkkete klubber om hverandre.

Julies reise for å forsøke å ta livet av seg skildres på snurrig og – det må sies – urealistisk vis. Med andre ord akkurat så innfallsbasert som en gjennomsnittlig Erlend Loe-roman. Eller barnebok, for den saks skyld.

Fremdriften i Kamikaze står ikke tilbake for «Rumpemelk fra Afrika» eller «Hvem rumpet brunosten». Serieskaperne har ikke bare tatt handlingen, de forsyner seg flittig av Loes måte å bygge karakterer på.

I tilfellet Julie fungerer dette. Den nybakte foreldreløse jenta er bardus, utålmodig og intens. Hun sier det som ligger ytterst på tungen. Julie kysser de fleste som kommer nærmest samme tunge. Hun klager over at psykologen introduserte fight, flight og freeze uten å nevne fucking. Dette gir oss noen morsomme sexscener som former et tredimensjonalt bilde av den livsbejaende 18-åringen.

Loe-universets innflytelse gir oss også de mest krøkkete liksom-dialogene siden russekortene introduserte tekst. «We can live in a world without fear», sier den mexicanske rapperen ChavoXX til Julie i et opphetet øyeblikk av dyp kjærlighet. «What about living life on the edge?», svarer Julie mystisk som om «Dis» aldri har skjedd.

Utover lirer «Kamikaze»-figurer av seg tvungne plattheter som «it’s the only place I feel free» og «et kjennetegn for vår familie er at vi er fokusert». Altfor ofte kræsjer Erlend Loes supre naivitet med den ellers så vellagde dramaturgien til «Kamikaze».

Dette senker troverdigheten. Loe har sagt at han er minimalt opptatt av realisme, men for en serie som skal ut til et bredt HBO Max-publikum blir putemonologene en bremsekloss.

Likevel: det fungerer som helhet. Filmingen kler den filosoferende livsfjerne drømmingen til Julie. Etter hvert bringer hun det selv ned til jorden, og polakken Krystzofs smarte analyse klinger stadig bedre. «You can’t expect people to hang around and wait for you».

Gjennom de åtte episodene beveger Julie seg fra ufordragelig og bortskjemt via søkende og destruktiv til et interessant menneske man vil vel. Alt dette understrekes av delikat filmmusikk og raske, velregisserte episoder.

Dommen fra ivrige Erlend Loe-fans er nok viktigere enn en TV-anmeldelse. Herfra kan det uansett meldes om godkjent pluss til HBO Max første danske forsøk.