«Bodkin» er en vellykket sjangerhybrid

«Bodkin» henter inspirasjon fra folk horror, eller folkeskrekk. Men jeg tror nesten de har funnet opp sin egen undersjanger: folke-krim med noe attåt.

Når Netflix, et amerikansk og et sørkoreansk produksjonsselskap sammen drar til Irland for å lage true-crime-serie, blir det liv. De involverer så serieskaper Jez Scharf med bakgrunn fra britisk impro-miljø, samt Saturday Night Live-komiker Will Forte.

«Bodkin» er svart komedie, ren thriller, bygdekrim og en festlig lek med irsk mytologi. Det kan virke som den ikke helt greier å bestemme seg for hva den vil være. Det gjør ikke så mye, for resultatet er heidundrende underholdende.

Ballet starter med en voice-over, som er et typisk grep fra film noir. Der får vi høre at true crime ikke er journalistikk, men nekrofili. OK, tenkte jeg, sjangeren elsker jo å grave i gamle sår og uløste kriminalsaker, så de kan ha et poeng.

Men tro ikke at «Bodkin» er en seriøs og alvorstung analyse av folks tittermentalitet inn i andres elendighet. Det kritiske elementet er riktig nok til stede og danner en slags moralsk grunnstamme i en fortelling preget av svart humor.

For 25 år siden forsvant tre mennesker sporløst i den lille byen Bodkin i Vest Cork. Det skjedde under Samhain, den irske halloweenfeiringen. Den amerikanske podkastskaperen Gilbert (Forte) mener dette er et perfekt utgangspunkt for en ny serie. Selvsagt har han irske aner og ser på landet som et slags Disneyland med idylliske landskaper, byoriginaler og frisk luft.

Med seg på laget får han Dove (Siobhán Cullen), en hardbarket journalist fra The Guardian. Hun er i trøbbel etter at en informant hengte seg. Dove vokste opp i Irland. Moren forlot henne i et nonnekloster, noe som kan gi hvem som helst traumer.

Emmy (Robyn Cara), etterforsker for avisen, mener for øvrig at Dove er et narsissistisk svart hull. Hun kan ha et poeng. Emmy fremstår som den mest veltilpassede av dem. Hun er litt naiv, men smart.

Vårt første møte med Bodkin er som en parodi på en irsk småby. Du får spontan sang på den lokale puben, Guinness, en hjemvendt tech-milliardær og en rekke lokale eksentrikere som lurer på om folk virkelig hører på podkast.

Alle elementene er på plass for det jeg i starten trodde var en svart komedie med parodiske trekk på både true crime og livet i idylliske småbyer. Sakte innser jeg at dette er en serie som har mye mer på hjertet.

Til tider lurer jeg på om de gaper over for mye. Det kan bli for mange falske ledetråder, men alt nøstes fint opp i siste episode. På veien gjennom galskapen graver serieskaper Jez Scharf seg ned under overflaten til mørket som skjuler seg der.

«We are a natural good people,» sier en av karakterene. Det viser seg raskt at forsvinningen langt ifra er en kald sak. Mysteriet preger fortsatt lokalbefolkningen, og ikke alle er like glade for ufrivillig å bli med i en podkast.

I alle fall ikke nonnene som har åpnet yogasenter i klosteret. På morsomt vis får Scharf kommentert den mørke historien med overgrep som den katolske kirken og klostersystemet har hatt i Irland.

Fortellerrytmen i serien er også bygd over samme lest som en true crime-podkast. På slutten av hver episode får vi et spennende frempek som gjør at du bare må fortsette. Netflix er kjent for å lage serier du kan binge. Blir du fascinert av trioen, vil jeg gjette at du ser den ferdig på en kveld eller to.

«Bodkin» er en forbausende vellykket og svært fornøyelig sjangerblanding. I tillegg til å dyrke elementer fra både horror, krim og komedie, er den også et overraskende godt persondrama.

Våre tre helter er ekstremt forskjellige, og de krangler så busta fyker. Dette kunne blitt ensformig, men de er langt fra ensidige. Alle tre utvikler seg og lærer av sine etter hvert ganske store feil.

Dove er seriens mest interessante figur. Hun har rollen til den hardkokte detektiven der hun turer frem i svart trenchcoat og mørke solbriller. Hun er kompromissløs og brutal, men aldri hysterisk. Det er forfriskende at hun er historiens drittsekk.

Hvordan folk i Irland kommer til å oppfatte serien, vil jeg ikke spå. Kanskje vil de mene den bygger opp under for mange stereotypier. Men til syvende og sist gjør serien mest narr av oss som drømmer om idyllisk småbyliv på den grønne øya. Og de som tror de kan lage underholdning av menneskers traumer uten at det setter spor.