En ny Ary

I møtet med det alltid så «høflige» – les tamme – Øya-publikummet, er det en fordel å få sceneplass inne i Sirkus-teltet når man er satt opp tidlig på dagen. Der er det i alle fall litt mørkt, og lyden høy nok.

Torsdag ettermiddag får norske Ary plassen. Hun vet hvorfor, og hun griper muligheten. Men ikke uten å ta noen sjanser.

«While you were asleep I've been searching for angels, far as I can see there are none of those around», synger Ary i låten «Angels» fra fjorårets sterke debutalbum «For Evig». Tekstlinjen har satt tonen for all hennes musikk.

I alle fall frem til nå.

Albumet handler om og beskriver følelsene etter at Ariadne Loinsworth mistet sin tvillingbror for noen år siden. Sorgen trenger seg på en måte på gjennom alt, i tekster, melodier og arrangement.

Der mange som driver i det musikalske lydlandskapet mellom refrengpop og minimalistisk elektronika velger å trykke til, har Ary så langt valgt det mer innadvendte. Hun har holdt igjen. I det mørke, men samtidig fascinerende, noe som har gjort henne til en unik aktør i norsk elektronika.

Men nå.

Hennes Øya-konsert torsdag viser med all tydelighet at artisten og musikken er i rask bevegelse. Hun kommer ut på scenen alene, kledd i helsvart, men får raskt besøk av fire kvinnelige dansere.

Sammen leverer de koreografert dramatikk av den typen man ikke har sett på Øya siden Christine and the Queens gjestet festivalen for noen år siden. Bevegelser og ansiktsuttrykk er der for musikken.

Musikk som altså tar nye retninger for Ary nå. Det høres allerede i kutt nummer to, den ganske ferske singlen «Angels among us», som nesten kan leses som et svar til forgjengeren.

«There are angels among us», synger Ary, men legger kjapt til: «We have nothing in common.»

Låten er likevel den «letteste» og mest energiske Ary har gitt ut, og den sørger for et solid publikumsløft tidlig i settet på Øya. Jeg trodde kanskje ting skulle roe seg litt ned derfra, men Ary har andre planer. Hun tar sjanser, kjører gamle og nye kutt med hard energi, og den fra før livlige «My Awe Sustains», får for eksempel et ekstra driv.

Det er her Ary legger seg nå, tydeligvis. I det hardere og mer «klubbete» materialet.

En ny Ary, men samtidig en høyst lovende Ary. I et lovlig kort sett, bare 35 minutter, kunne hun nok legge inn noe mer av det gamle, følsomme, det som fansen kjenner fra før, men det er forståelig at hun ønsker seg videre derfra.

Til slutt dundrer hun på men noen minutter som nesten krysser grensen for techno, før den mer melodiske og ordentlig vakre singlen «Himalayan Road» avslutter det hele.

Da går artistens smil nesten rundt hodet.