Først vil jeg gratulere Netflix med en svært vellykket markedsføringskampanje. De har skapt en enorm hype rundt dokumentarserien «Harry og Meghan». Traileren hintet om at serien er en tidsinnstilt bombe som ville ramme det britiske kongehuset.
Strategien sørget for at journalister over hele verden satt klar til å dekke premieren torsdag morgen. Gud signe vår kongedyrking!
De tre første episodene er ikke direkte hevnsosialpornografi fra en forsmådd yngstesønn og lillebror. Til det er kritikken paret kommer med, for vag og lite personrettet.
Men regissør Liz Garbus har passet på å legge inn et minimum av konfrontasjoner for at publikum skal orke å se på de ganske langtekkelige episodene.
Vellykket imagebygging
Først og fremst er dette vellykket imagebygging av den skoleflinke hertuginnen Meghan og rehabilitering av prins Harry. La oss kalle det hertuginne- og prinsevasking. Her tar den transatlantiske superduoen full kontroll over fortellingen om dem selv.
Paret er opptatt av å fremstille seg selv som medieofre, som de til en viss grad også er. Sterkest inntrykk gjør det å få et gjensyn med hvordan britiske tabloider skrev saker om Meghan Markle med rasistiske undertoner da hun ble kjæreste med prinsen i 2016.
Og bare for å slå det fast: Meghan har en sterk og viktig stemme i kampen mot rasisme. Det er også skikkelig fint når Harry sier rett ut: «Barna mine er av blandet rase, og jeg er stolt av det.»
Vi får også se et hjerteskjærende arkivklipp der prinsesse Diana bønnfaller en paparazzi om å slutte å ta bilder av barna under en ferietur på 90-tallet.
Men ingen redaktører, journalister eller andre motstemmer slipper til med sin versjon. Kildebruken er svært ensidig. Parets venner og ansatte er intervjuet. Meghans mor og niese snakker. Et par forfattere stiller opp. Tennisdronningen Serena Williams er den eneste superkjendisen som velsigner serien med en kort kommentar.
Royaltieskonflikt
I starten av første episode blir det presisert at alle intervjuer er gjort før september 2022. Før dronning Elizabeth døde.
Det opplyses også om at ingen i den britiske kongefamilien har ønsket å uttale seg i serien.
Harry nevner knapt sin far, storebror eller avdøde farmor. Derimot snakker han varmt om sin mor: «Jeg er min mors sønn.» Han fremhever også hvor lik Meghan er Diana.
Paret begynte å date i juni 2016. Tre måneder senere sprakk nyheten om romansen i britisk presse. Foto: Courtesy of Prince Harry and Meghan/Netflix
Kulturforskjeller
Harry og Meghan ønsker å vise at deres kjærlighet og allianse er bunnsolid. I et lite glimt skjønner vi imidlertid hvor stor avgrunnen er mellom hvor de to kommer fra:
Meghan tøyser med hvordan hun måtte bøye seg dypt mot bakken foran dronning Elizabeth da hun hilste på henne. Harry sier ikke et ord, men ser ut som han kanskje synes det er litt flaut at kona gjør narr av familietradisjonen. Selveste dronningen, statsoverhodet, institusjonen.
Da vår egen kong Harald i høst skulle fortelle hvordan det var å få Durek Verrett inn i familien, fastslo han jo at «amerikanerne skjønner ikke bæret av dette her».
Dokumentaren kunne tjent på at Harry og Meghan snakket enda mer åpent om hvordan det er å bli partner med en fra en helt annen kultur. Gjorde prinsen nok for å forberede Meghan på hvordan livet som kongelig ville bli?
Elefanten i rommet
Det er også et stort paradoks at Harry kritiserer pressen og kongefamilien for å ha gjensidig nytte av at små prinser og prinsesser må stille opp i mediene.
Likevel snakker han ikke om elefanten i rommet: Mener han at det er riktig at noen små barn skal bli født til å være prinser og prinsesser, med alt det medfører av press og privilegier?
Hvis de tre siste episodene skal ha verdi ut over å være fremsnakking av merkevaren «Harry og Meghan», er det nettopp slike spørsmål mannen som fortsatt får kalle seg prins, bør våge å ta opp.
