Fransk og feststemt på Solli plass

– De tar betalt for brød og smør her også, sier Bordvenninnen, som har lagt merke til at flere steder har begynt med det.

Sist vi opplevde dette, var på Arts restaurant mellom Aker brygge og Tjuvholmen.

– Anmelderen kalte det stedet «finanselitens nye lekegrind», men hva skal vi kalle Frenchie?, spør Spisevennen.

Frenchie ligger midt i smørøyet på Solli plass, Vestkantens festplass nummer én. Stedet holder til i lokalene der C’est la Bab, en av våre favoritter, lå tidligere.

– C’est la Bab hadde både kjempegode og spennende kebabvarianter, og jeg og vennene pleide å dra hit for en liten rett og et glass i helgene, forteller Spisevennen.

Nå har man altså skiftet konsept og interiør. Innerst ligger fremdeles kjøkkenet, til høyre et par båser der opptil seks kan benke seg, og mange småbord er spredt utover. Inne til venstre er baren der servitører og bartendere får trimmet seg – det er fullt på uteserveringen, og fulle brett med halvlitere, vinkjølere og drinker bæres ut i høyt tempo.

Servitøren er raskt på platten for å ta opp bestilling på drikke og kommer med øl, vin og menyer. Så blir det stille.

Rundt oss sitter feststemte folk som trenger påfyll, og noen av dem vil også ha mat.

– Mmmm, de har blåskjell, sier Bordvenninnen og ser på fat etter fat med skalldyr som blir brakt ut til bordene rundt.

Spisevennen ser ned i menyen og har bestemt seg: Her skal det bli kjøttmat.

– Tartar til forrett og steak frites til hovedrett. Da trengs det rødvin. Kan jeg få se vinkartet? Jeg tar en syrah.

Menyen frister med deleretter og overraskende smakskombinasjoner, så jeg ber om litt snacks: fritert artisjokk med bearnaise og wonton-taco med løyrom. Sistnevnte låter iallfall overraskende. Bordvenninnen går med på å dele en tunfisktartar før blåskjellene, som skal komme med «french curry».

– Det minner om hva man får på Tjuvholmen tapas, sier Bordvenninnen om de friterte artisjokkene og blåskjell med karri.

Vi lar være å bestille brød og smør, også kalt ventebrød, som man får gratis ved siden de fleste andre steder. Kanskje vi burde bedt om det, for det tar tid før vi får forrettene.

Bordvenninnens tunfisktartar har en glatt, oljeaktig overflate og er smaksatt med tosazu, en variant av soyasaus, og chili. Men det smaker lite av disse, så tunfisksmaken kommer tydelig frem.

Spisevennens tartar er god, men langtfra den beste i byen. Det er mine to snacks som er best: De friterte artisjokkene er saftige, og béarnaisen til er kremet og rik på smak. Løyrom-wonton består av to bitte små, knasende «tacoskjell» fylt med salt, spretten løyrom.

Til hovedrett har jeg bedt om tagine, en nordafrikansk gryterett tilberedt i et leirfat. Denne varianten er dessuten vegansk, med fine, små grønnsaker som er toppet med en tykk, smaksrik spinatpesto. Dessverre er det en ganske liten porsjon, så jeg må tigge smakebiter fra de andre.

Bordvenninnens blåskjell i karri er grei, men karrismaken er tam og minner om den «norske» vi hadde på boks hjemme.

Spisevennen er mest skuffet:

– Fritesene er små og tynne, og biffen er seig å skjære i. Salaten er faktisk det beste ved retten, sier han.

Alle tre er ennå sultne, så vi ber om dessert: profiteroles, pavlova og ostefat.

Profiteroles er små, fine munnfuller vannbakkels fylt med vaniljekrem og sjokoladesaus på toppen, mens pavlovaen er et stykke marengskake med sitronkrem og bær. Ingen av rettene overbeviser. Hvis ostene ikke hadde vært kjøleskapskalde, hadde de vært en innertier. Brillat-Savarin, Cru de Savoie og Roquefort er alle gode oster, men når de er kalde, smaker de lite.

Når vi får servitørenes oppmerksomhet, er de kjempeflinke og hyggelige, men åpenbart overarbeidet og underbemannet slik de har løpt mellom bordene.

– Frenchie har noen gode ideer, men ting har ikke gått seg til ennå, mener Bordvenninnen.

– Og kjøkkenet må bli flinkere med biffen, mener Spisevennen.