Fager Bistro er gjestfritt og velmenende, men maten er ute av balanse

– Var det pizza han sa?

En kald trekant, på størrelse med en halv eske Läkerol, er så uventet at vi nesten må smile. Det er vanligvis en god start å få en tallerken med amuse-bouche, altså appetittvekkere, på fransk restaurant. Men dette er altså en liten bit med hvit, myk pizzabunn og et syltynt lag tomatsaus og ost. Det smaker som det ser ut. Hjemmelaget Narvesen-pizza, nærmest. Den rareste forretten jeg kan huske å ha fått.

Serveringen blir et bilde på kvelden, sammen med en relativt smakløs skål gresskar-veluté (saus) og en ristet skive med tunfiskrøre med store gressløkbiter på: Her er det gjestfritt og velmenende, men altfor dårlig gjennomført.

Ideen er egentlig god. Fransk bistro passer som smør i potetstappe til disse lokalene: Et hjørne i en moderne boligblokk på Fagerborg, flott nok til en artikkel i D2 da den sto ferdig. Det ser overraskende varmt og hyggelig ut fra utsiden. Høyt under taket, trepaneler, plassbygde hyller, dempet belysning og stearinlys.

Men godfølelsen dempes raskt. Inntrykket preges av billige møbler, tilfeldige planter og saueskinn. Aller viktigst:

Falske stearinlys med batteri har ingenting her å gjøre.

Menyen er ganske kort – det liker vi. Fire forretter, fire hovedretter og fire desserter. Kokken serverer franske retter med en tvist, som minner meg om hva en litt kreativ hjemmekokk kunne gjort. Kamskjell med chorizo, andebryst med søtpotetpuré, pasta med gorgonzola.

Slike retter krever mer enn man tror. Smakene må være i balanse og kan fort overdøve hverandre. Vi prøver to helt forskjellige forretter:

Fritert kalvebrissel har riktig stekegrad og ser pen ut. Men med bacon og hasselnøtt-smørsaus med kapers til, blir helheten altfor brun, tung og ubalansert.

Skagenrøre har fin sjøsmak og kommer på sprø toast, men retten har ikke friskheten den trenger. Tung dressing, kanskje på seterrømme, tar overhånd.

Det er et voksent par som driver stedet. Han er kokk på kjøkkenet, med én medhjelper. Hun er alene i service denne kvelden. Det er nok litt knapt, for vi venter stadig på henne. Vannglass er lenge tomme. Ordene er også knappe. Når vi spør om vinråd, finner hun ikke en anbefaling på sparket. Dette til tross for at vinkartet er kort og konsist. Så kommer hun tilbake med to alternativer, men uten å forklare oss forskjellen på dem.

Ved en anledning gir hun litt spontan informasjon: Paret kjenner produsenten av champagnen, Senez. Jaså, spør vi tilbake. Hun svarer kort at de har bodd i Frankrike en periode, før hun forsvinner.

I etterkant kan vi lese på nettsidene at paret har drevet bistro i Frankrike i over 10 år. De skriver om matkultur og råvarer på en fin og ærlig måte. Men mulighetene til å formidle noe som kunne knyttet oss litt mer til både spisestedet og maten, ble dessverre spilt denne gangen.

Til hovedrett blir vi servert et flott stykke skrei. Det er bra behandlet og flaker seg fint. Men retten som helhet er tung og søt, med en stor ladning sellerirotpuré, mektig soyasmør og bacon. Noen få granateplefrø får ikke dette i balanse. Ikke verd 425 kroner.

Kvaliteten på entrecôte kan variere veldig fra stykke til stykke, og biffen vi får er midt på treet mørt. Den kommer med en litt tynn bearnaise, gode pommes frites og et par brokkolini. Samt en malplassert ladning syltet løk. Jeg har sansen for å holde det enkelt, men helheten gir heller assosiasjoner til et kommersielt steak house enn bondsk og genuin bistromat.

Vi forventet at avslutningen skulle være en høydare: Tarte tatin (fransk eplekake) med salt karamellsaus og vaniljeis fra produsenten Gioia. Men iskulen er krystallisert tvers gjennom. Butterdeigen er uvant lett. Karamellen har ikke det saftige, salte preget man ønsker seg – i stedet litt vandig.

Prisene er generelt på nivå med konkurrenter som bruker gode råvarer, men verdien for pengene går ned i takt med gjennomføringen.

Som paret selv påpeker på sine hjemmesider:

«Vi er hverken unge, hippe, moderne, kan skryte av «byens beste tartar» eller har en 30-siders vinliste. Ikke desto mindre er vi stolte av det vi presterer både på kjøkken og i sal og stortrives med å være vertskap.»

Helt fair. Og jeg synes det er bra potensial i både lokalet og ideene på Fager Bistro. Alt som trengs er bedre gjennomføring. Folk på Fagerborg vil gjerne ha en nabolagsbistro med sjel, men da må sjelen frem i lyset.