Vinkassen på Bislett er ladet med ambisjoner

Vinbarene brer om seg. I nesten alle bydeler finner du et lite, sterilt lokale med litt snål kunst og en sløv fyr i baren.

Heldigvis går Vinkassen litt motstrøms. De trekledde veggene er lune og imøtekomne. Vinhyllene over de små bordene er kanskje litt harry, men det gir også følelsen av noe genuint. Atmosfæren er særdeles god, dette er en lomme av vennlighet og hygge.

Bislett har trengt et slik sted. Og det merkes. Det blir trøkk i lokalet i løpet av kvelden. Vi måtte sjekke ut hypen og tok menyen fatt.

Salt donut med pisket rømme og løyrom? Umiddelbart, ja. En til hver, ja. Et glass cremant fra Thibert gir friske, gule nyanser som går herlig godt til sjøsmaken i løyromen. Selve donuten ligner mer på vannbakkels, men resultatet er uansett digg og friskt. Perfekt start.

De to danske kokkene opererer også som kelnere, ryddere og hovmestere. Det blir travelt for dem. Likevel blir man sjarmert. Dansker har en egen sjargong, en mer utflytende og intim væremåte. Det kler den lille baren, men mye ville vært løst med bare én person på rydding.

Appetitten er vekket, så vi er klare for innhugg når tartaren, anderiletten og potetpaien kommer på bordet. Tartaren er utrolig god, men porsjonen er litt liten. Det blir ikke mer enn én stor munnfull til hver. Her ville jeg heller betalt mer for en større porsjon.

Men slik er smårettøkonomien. Den kan være vanskelig å naile både for restauranter og gjester, men som gjest kan man jo alltids ta en rett til. Tartaren kommer med puffede hvetekjerner, som gir et bra spill i konsistenser.

Potet- og purrepaien mangler struktur. Alt har blandet seg sammen til en litt most masse. Rømmen blir bare mer av det milde. Her ville jeg foretrukket en kraftigere saus til.

Det er sjelden feil med rilette i min bok. Hos Vinkassen er den helt på det jevne. Den er mildere og ikke så fet som man kanskje er vant til med anderilette.

Vi er ikke helt mette og bestiller en toast med nduja, gruyere og karamellisert løk. Denne er knallgod. Fettete og digg. Den passer utmerket til Dom. Wachaus flaske på druen grüner veltliner. Frisk, med eksotiske noter, kjennes den også god og rund.

Det er på tide å dyppe tungen i dessertskålen. Vaniljeis er egentlig den beste isen, om smaken sitter. Det gjør den her. Krydret, mild og søt. Karamellsausen som følger med, er dessverre tatt et hakk for langt. Noen bitre toner besudler det hele. Jordskokkchips er et morsomt innslag. Det jodnære i denne grønnsaken går godt med vanilje.

Rabarbra-isen er derimot forglemmelig. Sorbet og granola sammen blir litt feil. Her burde man rendyrke det friske ved en sorbet.

Vinbarens navn kommer fra en nedkjølt vinkasse som er montert i baren. Vi kunne sittet her til den var tom. De har også delt inn vin på glass i tre priser, så her er det noe for enhver lommebok.

Stedet viser at de har kulinariske ambisjoner, men ikke alle er tatt helt i mål. Kanskje kan litt innkjøring og mer bemanning hjelpe.