Elegant og leken metaserie

For mange fremstår seriedramaet som en ganske ny oppfinnelse, drevet frem av strømmeaktørenes jakt etter noe vi kan fråtse i. Men som denne historiebevisste serien påpeker, tenkte filmens første pionérer tidlig på muligheten til å hekte publikum på en serie med filmer.

Ja, selve begrepet «innhold» ble benyttet også den gangen, hevdes det, som en bekreftelse på at formatet alltid har styrt dette innholdet. Nå får jeg kanskje serien til å fremstå som en akademisk time, men det er den langt ifra.

Den franske regissøren og serieskaperen Olivier Assayas har her brutt ut av arthouse-gettoen for å lage en bredt tilgjengelig serie for HBO med Alicia Vikander i hovedrollen. De tar utgangspunkt i en av de første populære filmseriene vi kjenner til, «Les Vampires» (1916) av Louis Feuillade.

Den serien hadde en banebrytende, men nå glemt kvinneskikkelse som gjennomgangsfigur, den mystiske antiheltinnen Irma Vep. Hun var en sensasjon i sin samtid. Som hensynsløs og akrobatisk kriminell, kledd i en svart tettsittende «fantomdrakt», skulle hun bli den fremste attraksjonen i serien som besto av ti filmer.

Kanskje fordi serien var fransk skulle Irma Vep henvises til kultstatus i de påfølgende årene under Hollywoods totale dominans. Men blant filmelskere rager hun høyt som en av de første dristige filmvampene.

En av hennes tilbedere er Assayas. Han lagde sin første film om Irma Vep allerede i 1996, med Maggie Cheung i hovedrollen. Den gangen utstyrte han henne med en trang drakt i lateks. Denne gangen har han og Alicia Vikander gått for noe mindre seksualisert og mer komfortabelt. I likhet med Cheung spiller Vikander en variant av seg selv, en filmstjerne som skal spille Irma Vep i en adaptasjon av originalfilmen fra 1916.

Metanivået er med andre ord ganske innfløkt. En serie om en serie om en stumfilm – som samtidig også er delvis basert på regissørens egen spillefilm fra 1996. Det er selvsagt gode nyheter for filmnerdene. Den gode nyheten for alle andre er at dette kan nytes helt utmerket uten ekstra kunnskaper om filmhistorie. Det er så elegant og lekende fortalt at det vil gli nesten umerkelig inn.

Denne serien er kulminasjonen av Assayas bestrebelser de siste årene med å nå bredt ut med sine tematisk seriøse filmer. I «Personal Shopper» alliert han seg med stjerner som Kristen Stewart, for å få det til.

Denne gangen er det Vikander som er garantien for å få denne serien finansiert, og mye av handlingen speiler denne prosessen. Gjennom hovedrollen Mira gir hun oss litt av sin egen historie. Hun har oppnådd stjernestatus gjennom flere av Hollywoods superheltfilmer, men er nå sulten på noe mer. Hun vil utfordres.

Regissøren René (Vincent Macagne) er åpenbart er Assayas alter ego. Han har lovet henne nettopp en rolle hun kan gå dypere i. Problemet er bare at han ikke har kommet til bunns i hvorfor han vil fortelle denne historien. Han er selve inkarnasjonen på den selvopptatte og besatte filmkunstneren. En klisjé, ja, men tro meg, de finnes. Jeg har møtt mange av dem.

Assayas henter bruddstykker fra egen selvbiografi og filmversjon av «Irma Vep». Men han unngår det navlebeskuende ved å utlevere seg selv ganske hensynsløst i det lett kamuflerte selvportrettet.

Dette serieuniverset har likevel ikke så mye til felles med indiefilmen fra 1996 som man skulle tro. Det er like nærliggende å sammenligne det med den franske komediesuksessen, «Ring min agent».

Tonen og lettheten ligner, selv om de filmatiske referansene her gir inntrykk av noe mer fordypende. Assayas fletter sammen opptakene fra «serien i serien» med originalopptak fra «Les Vampires» og sin egen spillefilm. Men det er intrigene og leken i kulissene mellom opptakene som tilfører serien dramatisk nerve og komikk.

Vi møter her mange ulike arketyper fra filmens verden. Den kyniske agenten, selvsagt, men også den kunstneriske og «vanskelige» kostymeansvarlige og den evige rivaliseringen mellom skuespillerne om status på settet. Det er vanskelig å komme unna #metoo i en sånn kontekst. Her bekreftes inntrykket av filminnspilling som en forlengelse av barndommens lekeplass.

Vikander beveger seg elegant mellom disse små intrigene som en gjennomgangsfigur det vil ta tid å komme under huden på. I likhet med Irma Vep er hun ofte mer et slående fenomen enn en rollefigur vi skal kjenne til bunns. Som så mange skuespillere har Mira en omskiftelig identitet. Hun er på vei mot noe nytt som skuespiller, men det er uklart av de fire episodene jeg fikk se om hun når frem til en erkjennelse.

Man kan saktens lure på hva Mira ser i serieprosjektet som fremstår som en konvensjonell og identitetsløs adaptasjon av originalen. Jeg har en mistanke om at «serien i serien» vil få et langt mer ubehagelig møte med kritikerne enn HBO-serien får her av meg.

Ricky Gervais og medskaper Steven Merchant på sitt beste og mest angstbitersk britiske. Særlig Gervais sin sensibilitet som komiker er som skapt for denne underskogen av statister som prøver å kare til seg restene ved filmstjernenes bord. Vi møter stjerner som stort sett spiller usympatiske versjoner av seg selv, enten det er Ben Stiller eller Kate Winslet. David Bowies glansnummer i andre sesongen, da han tilegner og synger «Chubby Little Fat Man» for Gervais sin rollefigur, fremstår fortsatt som en hjerterå klassiker.

Denne serien leker også skamløst med bransjen og skuespillernes eget image. For hver episode dukker det opp en kjent skuespiller som spiller en variant av seg selv. Det vil si: hen gjør en satirisk versjon av seg selv og sin star persona. Om «Extras» gir oss en bitende skildring av filmbransjen, er dette mer en hommage. «Ring min agent» er en bredt anlagt komedie.