En spenstig saga om overtro og kjærlighet

Overtro mot vitenskap, land mot by, klassekonflikt og kjærlighet. «The Essex serpent» er basert på en roman av Sarah Perry. Den kan lett avfeies som en typisk «dameserie». Men dette er langt fra «Downton Abbey’s» lettbente univers.

Serien er en fascinerende og sofistikert historie som bergtar fra første scene.

«The Essex serpent» er noe av det mest filmatiske og vakre jeg har sett i en TV-serie på lang tid. Detaljene og bildeutsnittet er utsøkte. Hver scene er ren perfeksjon i filmfotograf David Raedeker hånd. Du bør ikke se den på en liten skjerm. Den krever en mørk stue og en stor TV med god bildekvalitet.

Seriens første scene avdekker et tåkelagt landskap. To unge jenter står ved strandkanten Du ser mystiske krusninger på vannet. En av jentene kommer ikke hjem. Frykten brer om seg i den lille landsbyen i Essex. Er det et sjømonster?

I et herskapshus i London ligger en døende mann. Han nekter operasjon, og den unge legen Luke (Frank Dillane) er fortvilet. Cora (Claire Danes) puster derimot lettet ut da ektemannen dør. Hun er fri fra et monster.

I registolen sitter den britiske filmskaperen Clio Barnard. Hun står bak blant annet den kritikerroste «The selfish giant» og kinoaktuelle «Ali & Ava».

Med stø hånd tar Barnard deg med inn i en oppbruddstid. 1890-tallet var preget av endring. Den industrielle revolusjonen førte til en underklasse av arbeidere, og de sosiale forskjellene var enorme.

Klasseperspektivet går som en rød tråd gjennom Barnards filmer. De er også til stede her. Coras barnepike Martha (Hayley Squires) leser Karl Marx på sengen. Men det er bare et av mange temaer som flettes elegant sammen til en intrikat historie om frigjøring.

Etter mannens død er Cora fri til å dyrke sin interesse for naturvitenskap. Hun drar til Essex for å undersøke ryktene om et sjømonster.

Her treffer hun presten Will (Tom Hiddleston) og hans kone Stella (Clémence Poésy). Han er en moderne mann. Will snakker om Bibelen som en allegori. Presten nekter å la overtroen ta tak, men møter sterk motstand blant overtroisk landsbybeboere.

Jeg avslører ikke for mye når jeg sier at dragningen mellom Cora og Will er historiens dreiepunkt.

I kristendommen er slangen et symbol knyttet til djevelen. Ved første øyekast er det lett å se på Cora som slangen i paradis. Hun sprader omkring i bukse, belærer fiskere om fossiler og skaper uro i prestegården.

Barnard gjør det derimot ikke enkelt. Hun faller heller ikke for fristelsen å skape en tåreperse-romanse. I stedet skaper hun et turbulent femkantdrama. Cora, Will, Stella, Luke og Martha dras alle inn i spillet. I sentrum står en kvinne som insisterer på frihet.

Barnard går ikke i «Downton Abbey»- fellen. Hun dyrker ikke en idyll mellom herskap og tjener. Storbyens slum og landsbygdas fattigslige kår er langt fra rosenrøde. Hun går seg heller ikke bort i «kostyme-porno», selv om Jane Petries design er utrolig lekker. Regissøren skaper en mangefasettert historie hvor både den mystiske sjøormen og karakterenes skjebne engasjerer.

Hun får god hjelp av Anna Symon sterke manus, samt dyktige skuespillere. Tom Hiddlestons raffinerte spill og Claire Danes styrke og sårhet driver historien frem. Prestefruen kunne lett blitt en stakkarslig figur, men reddes av Clémence Poésys varme utstråling.

Seriens svakeste punkt er skildringen av landsbybefolkningen. Her blir det for mange klisjéfylte nærbilder av værbitte ansikter. Det er likevel ikke nok til å ødelegge helhetsinntrykket. Dette er et imponerende nyansert og spennende kostymedrama.