Andre sesong av «Severance» overgår forventningene

To år etter første covid-lockdown var vi vant til hjemmekontor og prat om balansen mellom arbeid og privatliv.

Inn fra sidelinjen kom «Severance». Den tok tidsånden så på kornet at det nesten er skremmende. Serien stilte betimelige spørsmål: Er vår tilværelse som hamstre i et stadig kjappere hjul virkelig verdt det?

Første sesong var et enestående, surrealistisk og stilsikkert mareritt. I likhet med «Squid game» er forventningene skyhøye til del to. Du får ikke samme opplevelse igjen, men du får en genial utvidelse av universet.

Karaktergalleriet er utvidet og mysteriet komplekst. Serieskaper Dan Erickson samt produsent og regissør Ben Stiller repeterer noe, men ikke mye. De graver dypere. Atmosfæren skremmer fortsatt, og spenningen bare øker.

En av årsakene til at også andre sesong lykkes svært godt, er at det ligger en helhetlig tanke bak det hele. Det virker som om serien vet hvor den skal. Historien fremstår ikke tilfeldig, og hver lille detalj har betydning.

Det starter med at vi får vite at det er gått fem måneder siden den dramatiske finalen. Er det sant? Hva har skjedd i mellomtiden? Fra første sekund er vi som seere på utrygg grunn. Vi aner ikke lenger hva som er opp eller ned, sant eller usant.

Vi spoler tilbake. Konseptet i serien er at et menneskes psyke kan splittes. Ideen kan blant annet spores tilbake til gresk filosofi og Platon. Ved hjelp av en medisinsk prosedyre kan man skille jobb og privatliv. De to personlighetene møtes aldri. Vårt firkløver Helly (Britt Lower), Mark (Adam Scott), Irving (John Turturro) og Dylan (Zach Cherry) brøt alle reglene. Jobbpersonene overtok fritidspersonene i 39 minutter.

I den første episoden er mye tilsynelatende det samme, samtidig som alt er endret for jobbpersonene. Da vi først traff dem, hadde de knapt følelser som kunne komplisere produksjonen. De var arbeidsdroner.

Det viste seg likevel at den psyken er kompleks. Jobbpersonene utviklet seg. Nå har de sett lyset, og vi må tilbake til Platon. Hans hulelignelse går ut på at vi mennesker bare oppfatter et vagt skinn av virkeligheten. I det øyeblikket vi oppfatter mer enn skyggene, er vi endret for alltid.

Jobbslavene kan ikke gå tilbake til å være hjernedøde produsenter av mystiske tall.

Hva er det egentlig de driver med i Lumon Industries? Dette er selvsagt en stor del av mysteriet. Vi får et hint om at noe er alvorlig galt i en sekvens hvor den skumle ekssjefen Harmony Cobel (Patricia Arquette) kjører i et islagt landskap med en slags luftmaske i passasjersetet. Er verden fortsatt normal?

«Severance» fortsetter også å være en underfundig og original kritikk av bedrifters ønske om kontroll over sine arbeidere. Hadde det ikke vært enklere med slaver som ikke maste om lønn, lunsjpauser og god kaffe på kontoret?

Den mystiske Eagan-familien blir et skremmebilde på mye som er galt i en verden styrt av næringslivets grådighet. Mas om målstyring og bunnlinjen kan tære på kreativiteten. Heldigvis ser det ikke ut til at det har påvirket Dan Erickson og Ben Stiller.

Dersom du lurer på hva som er så fascinerende med en serie om grådighet og slaveopprør, er det fordi «Severance» er langt unna sosialrealismens klamme rammer.

Erickson og Stiller tar i bruk surrealistiske elementer for å formidle sitt budskap. Fra marerittaktige kontorkorridorer hvor alt er likt, til kuriøse rom med geiter og en skummel Gwendoline Christie, spares det ikke på fremmedgjørende effekter.

Episoden «Woe's Hollow» skiller seg drastisk ut fra tidligere segmenter. De fire blir sendt på ORTBO eller Outdoor Retreat Team Building Occurrence. Vi møter dem ikledd klær som sender tankene til «Doktor Zhivago». En kan lure på om det er et subtilt spark til autoritative regimers makt over enkeltmennesket, men det kan hende jeg tolker for mye.

Episoden er som en speidertur for voksne som likevel er som uskyldsrene barn. Kostymene, spillet, de snåle detaljene og Theodore Shapiros stemningsskapende musikk som marsjerer i takt med handlingen, går opp i en høyere enhet. Det er noe av det mer spenstige jeg har sett i en serie siden «Twin Peaks: The Return» og togturen i «Makta».

Del to er uforutsigbar, underholdende, morsom og kreativ. Symbolikk og dypere meninger skjuler seg i hvert bilde og hver dialog. Jeg vet jeg må se den en gang til. Vi får jevnlig små hint om hva som egentlig foregår, og fortsettelsen er like fascinerende som starten. Det er godt gjort! Spørsmålet om den makter å hale galskapen trygt i land. Jeg håper det.