Marerittaktig og absurd fra et kontorhelvete

Du sitter på kontoret og bekymrer deg over forholdet, barna og middagen. Når du kommer hjem, får du ikke sove. Du bekymrer deg for jobben.

Høres det kjent ut? Hva om alle disse problemene ble borte? Bli med til Lumon Industries. De har løst balansen mellom jobb og privatliv.

Pandemien har gjort noe med hvordan vi jobber, og mange har spurt om rotteracet virkelig er verdt det. Lar vi oss kjøpe av gratis boller og fest? Bør vi heller spørre om det er jobben som trenger oss, ikke motsatt? Er livskvaliteten definert av jobben? Er det meningsfylt?

Planleggingen av «Severance» startet lenge før pandemien overtok verden, men den føles mektig relevant.

Det er Helly (Britt Lower) som våkner på bordet, og ikke aner hvem hun er. Det viser seg at hun er den nye medarbeideren i et firkløver bestående av Mark (Adam Scott), Ivring (John Turturro) og Dylan (Zach Cherry). De jobber i en avdeling med det mystiske navnet «macrodata refinement». De representerer jobb-stereotypier som nerden, flisespikkeren, streberen og rebellen.

Kontoret kunne vært et hvilket som helst anonymt kontorlokale satt på spissen. Utenfor døren skjuler seg en labyrint med anonyme korridorer. Men noe er rart, det er knapt noen andre å se. Tidskoloritten er en slags retro science fiction-stil, og utenfor blir vi hensatt til 80-tallet. Ord som av-individualisering, konformitet, roboter og slaveri trenger seg frem. De driver med noen mystiske tall, men hva? Ingen vet, men de må nå produksjonsmålet.

Våre kontorrotter er såkalte «severed». Idet øyeblikket de går inn kontordøren, har de glemt alt av privatliv. Når de går hjem, har de glemt jobben.

Høres det ikke ut som en drøm?

Vel, helt problemfritt er det ikke. Det som derimot er problemfritt, er å gi serien toppscore. Serieskaper Dan Erickson og regissørene Ben Stiller og Aoife Mcardle har skapt en unik, stilsikker og original serie.

Temamessig lener den seg på den kapitalistiske drømmen om den effektive arbeideren. Videre bygger den på Orwells «1984» via «Brasils» absurditet, humoren i «The Office» og «Being John Malkovich»s rarhet.

På kontoret følger vi Hellies frustrasjon og Irvings gryende kontorromanse med Burt (Christopher Walken), fra «Optics & design». Dylan har mål om å vinne vaffelfesten, og Mark sliter i lederrollen.

I starten er det bare Mark vi følger ut av bygget. Utenfor er han en mann som sørger over tapet av sin kone i en trafikkulykke. Mark er to helt forskjellige personligheter fanget i en og samme person.

Adam Scotts små, nyanserte ansiktsbevegelser er stort skuespill. Inne er han nesten robotaktig glatt, mens ute ser du sorgen og depresjonen. Samtlige skuespillere er strålende, men jeg må trekke frem Patricia Arquette i rollen som den skumle sjefen. Jeg er glad jeg ikke skal treffe henne i det mystiske «break-room».

Verdenen i «Severance» er mystisk og fascinerende. Selskapet Lumon eies av Eagan-familien. Dersom du får assosiasjonen til Ronald Reagan, er ikke det rart. Han var fan av Ayn Rands objektivisme, altså skillet mellom stat og økonomi.

Lumon har tatt tankegangen et skritt videre. De har dyrket frem en menneskedrone som bare skal produsere og være effektiv.

Problemstillingen er dypt eksistensiell, men innpakningen har en intens thrillerform. For hver episode utvides mysteriet. Serien har noen sekvenser så skremmende, absurde og marerittfremkallende at de er David Lynch verdig.

Handlingen starter rolig, men blir mer og mer uforutsigbar. Dermed blir det også nervepirrende spennende. Serien er delt i to sesonger, så noe endelig svar får vi ikke ennå. «Severance» er en av de mest tankevekkende, merkelige, urovekkende og underholdende seriene jeg har sett på lang tid. Jeg ser frem til fortsettelsen.