Slik møttes matprofilene:
Verdens beste kjæreste sitter i Oslo og venter, men hun kan ikke takke nei til drømmejobben.
Vi fisker frem målebåndet.
– Folk må bare leve med at også vi finnes
De høye snakker ut om festivalopplevelsen.
Foran hovedscenen på Øyafestivalen har fansen begynt å samle seg. Med spisse albuer kriges det om de beste plassene.
Men ikke alle må kjempe like hardt for utsikten.
Ett hode skiller seg ut i mengden. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten
– Det er ikke så mange steder å gjemme seg, sier Magnus Devold.
Han har vært høy på festival lenge. Hvert år siden 2008 har han stått i publikum på Øya med god utsikt og dårlig samvittighet.
– Jeg kjenner ganske mye på det. At de som står bak meg, ikke kommer til å se.
Mange bruker Devold som referansepunkt for å finne hverandre. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten
Han har vært der mange ganger før: I en vennegjeng som vil lengre frem, mens han selv vet at han kommer til å være den som får blikkene.
– Jeg er blitt bedt om å flytte meg. Da prøver jeg som regel å flytte meg innenfor rimelighetens grenser.
Men noen ganger står han støtt, selv når det knirker i nakken til dem som står bak.
– Vi må få lov til å være her, vi også. Vi kan ikke grave et hull og stå i det.
– Ekstrem fordel
Mens vi trasker gjennom festivalområdet, er det flere hoder som snur seg. Alle ser at han er høy. Men hvor høy, egentlig?
Ganske nøyaktig to meter.
– Folk må bare leve med at vi også finnes. Akkurat som vi lever med at noen på 160 cm sitter ved nødutgangen på et fly.
Men hva er egentlig høflig oppførsel når man tårner over andre?
Med god utsikt følger et visst ansvar, mener Devold.
– Vi har en ekstrem fordel, sier han.
– Det er helt utenkelig å være på konsert og ikke ha utsikt. Vi kan være litt rause, ikke måke oss frem og sperre for noen som allerede står der.
– Konstant redd
Devold er langt fra den eneste som kjenner blikkene i nakken.
– Jeg er konstant redd for at folk bak meg er sure, sier Mats Haugansen (203 cm).
Han er på Øya med kjæresten Lea Halvesby (162 cm).
– Jeg prøver å finne smutthull i mengden for å ikke gjøre noen sure, sier Haugansen. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten
– Det er egentlig ingen som pleier å spørre om dette, sier han takknemlig. Det virker som at han har ventet lenge på å få snakke ut.
For å unngå irriterte blikk fra bakkenivå har han begynt å posisjonere seg.
Men ikke alle prøver å snike seg unna blikkene. Klara Kverndokk (184 cm) har lagt til noen ekstra centimeter med vilje.
– Jeg elsker å være høy, sier hun og peker på de tykke skosålene sine.
– Men jeg har fått noen stygge blikk, sier hun. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten
Kverndokk tror høye jenter ofte blir møtt med andre holdninger enn høye menn.
– Når jeg står sammen med høye kompiser, får de stå i fred. Jeg blir spurt om å flytte meg.
Heldigvis finnes det støtte i mengden.
Hun deler ofte forståelsesfulle smil med andre jenter i samme luftlag. En slags stilltiende allianse.
– Kom tidlig
Christian Aass Frank (200 cm) mener de høyeste bør planlegge litt.
Christian (200 cm) med Nova (165 cm). Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten
– Kom tidlig, og still deg bak dem som allerede står der, sier han.
– Og hvis noen spør pent om å stå foran, så bør det gå greit.
Han og venninnen Nova Mjøen (165 cm) snur seg mot matbodene og forsvinner (nesten) inn i mengden.
Solen siger bak trærne i Tøyenparken. Det skåles med resirkulerte plastglass, og stadig flere lar seg løfte av musikken.
Senere på kvelden tikker det inn en melding fra Magnus Devold:
«Hvis dere fortsatt er her, er jeg ganske så høy på Chappell Roan nå»
Gå til Vink-forsiden
Følg Vink på sosiale medier
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Aftenposten. Aftenposten arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Aftenposten har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.