Seaport er en turistfelle med ville vinpriser

Restaurantpris: 1417 kroner. Vinmonopolet-pris: 310 kroner.

Vi vet at leieprisene på Sørenga, Aker brygge og Tjuvholmen er høye, men det ikke kan forsvare at man tar nesten femganger prisen på Vinmonopolet for en flaske Greywacke Wild Sauvignon 2020. Det er lov å ønske seg at priskrigen på pils snart smitter over på vinprisene på Oslos restauranter.

Vi har fått bord på Seaport restaurant på Sørenga. I sommervarmen er det stappfullt på alle spisesteder i området – et området som må ha hatt en svært god sesong. Det må være krevende å drive restaurant her, når gjestene i all hovedsak kommer i løpet av tre-fire sommermåneder. Det er flott at årets finvær sikkert sørger for ekstra inntekter.

En QR-kode på bordet redder servicen for mange av Oslos spisesteder, men hos Seaport kommer de med menyer og vann til bordet. Etter en stund.

Det er ikke lett å holde servicenivået oppe på de mest hektiske sommerdagene, men denne kvelden varierer servicen fra OK til katastrofalt dårlig. Tidvis er det umulig å få tak i noen.

Menyen ligner det man finner på steder som TGI Friday’s og Egon: salater, forretter, fisk, skalldyr, kjøtt, pasta og pizza. Alle skal finne noe de har lyst på.

Vi starter med fiskesuppe og scampi til forrett. Det er en blandet opplevelse. Sistnevnte kommer best ut. Noen salatblader, en tomat og en diger agurkskive følger med de fem små og kalde scampiene. De skal være marinert i chili, men det er overraskende lite piff i retten, selv i den hjemmelagde chilimajonesen ved siden av.

Fiskesuppe finnes på mange Oslo-restauranter, men Seaports variant kommer ikke engang inn på topp 100-listen. En grumsete variant med veldig myke grønnsaker og laks som har gått i oppløsning. Suppen burde hatt mer smak. Den virker utvannet, men man det er en stor porsjon man får til 199 kroner med en bit hjemmelaget brød med sesamfrø ved siden av.

Det er flott utsikt utover sjøen fra Seaport, og det er smart med glassveggene man kan skyve opp og ned etter vind og værforhold. Servitørene løper rundt, men det er for mange gjester og for få armer til å tilfredsstille alle.

Hovedrettene er et hakk opp fra forrettene, men ikke noe mer. Et av hovedproblemene til store spisesteder er at maten ofte er lunken. Det tar en stund å frakte den fra kjøkken til alle uteplassene, og kanskje har den ene retten vente på den andre. Varmt er det i alle fall ikke.

Kveiten lider mest av dette. Det er synd, for fisken er fint tilberedt og pent krydret. Det beste med retten er de smørstekte potetene som er faste og fine. Hjertesalaten burde hatt lengre tid på grillen, mens sitronsausen ved siden av er vandig. Det er også veldig lite av den.

Mixed grill er en risikabel rett. Det er gøy å spise mange forskjellige ting, men erfaringen er ofte at én av kjøttypene skiller seg ut i positiv retning. Så også her.

Lammekoteletten smaker lite av lam og er for mye varmebehandlet. Det samme gjelder kyllingen på spyd. Bitene burde vært større, for nå blir det for tørt. Lammespydet er hakket bedre, men også her trenger vi tzatziki til for at det ikke skal bli for tørt.

Det mettet godt med bulgur og salat ved siden av, men det er köfte som redder denne serveringen. Kjøttbollen er saftig og har mye krydder i seg. Her viser kjøkkenet gode tendenser.

Fra dessertmenyen frister både baklava og kunefe, men etter at hovedrettene blir servert, er vi blitt glemt. Vi veiver etter servitører, reiser oss opp for å få bestilt noe, men nei. Ingen kommer for å rydde etter hovedrettene og spørre om vi vil ha dessert.

En QR-kode hadde faktisk vært gull. Til slutt gidder vi ikke vente og går inn i restauranten for å spørre om regningen. Etter en meget skuffende kveld på Seaport.