Oppfølgeren til «Innsiden ut» er fornøyelig

Ni år etter «Innsiden ut» kommer oppfølgeren. Ideen til den første filmen samt både manus og regi var av Pete Docter. Han er etter min mening en av de skarpeste hjernene i Pixar-gjengen. Docter observerte hvordan datteren hans endret seg etter hvert som hun vokste, og tenkte at her lå det en film.

Det var også Docter som skrev de to første «Toy Story»-filmene, samt at han både skrev og regisserte «Se opp». I den sistnevnte la han inn en montasjesekvens hvor vi på fire minutter og uten ord får fortalt hvordan Karl og Ellie gifter seg med felles drømmer om alt de skal gjøre. De skal reise, de skal få barn, men så blir det ikke som de trodde, og Karl ender opp alene som gammel, men fortsatt med drømmen intakt.

Den sekvensen er en fortellermessig perle i en lang rekke av perler som Docter står bak. «Innsiden ut» hadde mye av hans geni i seg. Den er original, kompleks og tilgjengelig.

Hvor mye Docter har vært inne i det kreative i oppfølgeren, er vanskelig å vite. Selv om filmen er både god og fornøyelig, mangler den friskheten til eneren. Visuelt blir det mye av det samme. Vi er tross alt inne i samme hjerne som før, men idémessig er vi i et mer grumsete landskap.

Hovedpersonen, Riley, er blitt tenåring, og dermed herjer puberteten. Det koselige karaktergalleriet av følelser som har styrt Riley mens hun var barn (Glede, Sorg, Sinne, Frykt og Avsky), kuppes av de mørkere karakterene Angst, Misunnelse, Forlegenhet og den veldig fine Ennui, altså en type sløv utilfredshet som jo ungdommer, og for så vidt også andre, tidvis kan domineres av.

Mitt problem med «Innsiden ut 2» er at den blir for skjematisk, og at budskapet om at vi må ha med oss alle følelsene for å klare å bli hele mennesker, blir litt for søtt og forutsigbart.

Det betyr ikke at filmen ikke er fornøyelig eller inneholder gode sekvenser og ideer. Den er for eksempel langt bedre enn fjorårets «Elemental», som etter min smak var søkt og kjedelig.

Når de nye ungdomsfølelsene tar over styringen av Riley og forviser barnefølelsene ned til hvelvet for undertrykte følelser, dukker noen av Rileys barndomshelter opp i form av en barne-TV-figur basert på Dora Utforsker samt spillhelten Lance Slashblade.

Begge er kostelig uttenkt og gjennomført, men Slashblade er et perfekt miniportrett av en spillhelt med dårlig selvtillit som beveger seg klossete, slik karakterer i spill var i Rileys barndom. Veldig gøy.

Minneverdig er også det øyeblikket da Riley prøver seg med sarkasme for første gang. Det skjer i en setting hvor hun forsøker å gjøre inntrykk på nye venner ved å ta avstand fra de gamle som overhører situasjonen.

Sarkasme er en komplisert menneskelig størrelse, faktisk så kompleks at det visstnok er noe av det KI sliter mest med. Det krever rett og slett for mange referanser og en intuitiv forståelse av hvordan vi mennesker fungerer. Men for 13-årige Riley lykkes det, og det skaper en avgrunn i henne: sarkasme-kløften.

Filmen har oppspill til mye god humring, men tematikken kunne og burde ha blitt både skarpere og mørkere.

De norske stemmene fungerer fint, men som vanlig er det tett på umulig å gjenskape presisjonen fra originalversjonen. Så de som ikke er barn, bør vurdere å se den på engelsk.