Katastrofeplumpt om menneskets beste venn

I dagene etter at jeg så denne filmen, ble jeg gående og tenke på hvorfor jeg strevde med å like den.

De siste årene har jeg riktignok tre ganger blitt bitt av hunder mens jeg syklet, så jeg elsker ikke hunder, men hater dem heller ikke.

Jeg kan aldri tenke meg at det er dette som gjør det vanskelig for meg å knytte meg til Reggie, Bug, Maggie og Hunter, som er hovedhundene i «Doggy Style».

Plump humor har jeg også sansen for. Jeg har sett «Dum og dummere» mange ganger, og jeg syns at for eksempel «Sausage Party» er fullstendig kostelig. Gjennom årenes løp har jeg dessuten vendt meg til å ikke reagere negativt på at dyr snakker på film.

Alt burde med andre ord ligge til rette for at dette skal fungere. Men det gjør det ikke.

«Doggy Style» er en komedie hvor veldig mye av humoren baseres på ulike aspekter av kjønn, i tillegg til avføring og instinkter. Alt dette er jeg i utgangspunktet tilhenger av.

Men det er lagt opp til at man skal le mange titalls ganger, og jeg klarte bare å dra på smilebåndet én gang. Når hundene på sin vandring (på vei for å bite pikken av en tidligere husfar) ikke klarer å leke «bank, bank- hvem der»-leken, fordi instinktet er å bjeffe hver gang noen banker på døren.

Noe som skulle ha vært lekent og sjarmerende, har med andre ord klart å bli dumt og usjarmerende.

Aldersgrensen er 12 år (gjennomgående grov humor og seksualisert dialog), så vennegjenger i den alderen kommer muligens til å ha en god opplevelse, og det unner jeg dem, for all del. Men hvis man har sett noen litt smartere filmer som prøver på lignende ting, faller dette fullstendig gjennom.

Problemet er ikke seksualisert dialog i seg selv, men at den føles anstrengt. Det er gøy de første par gangene Will Forte (Reggies eier) sier «Fuck!», og de neste femten gangene er det litt mindre spennende.

Det samme gjelder flertallet av Bugs replikker. Det er noe som svikter når det gjelder balanse og virkemidler og forståelse for at mindre ofte er mer.

Will Ferrell og Jamie Foxx har stemmene til henholdsvis borderterrieren Doug og bostonterrieren Bug. Dette er jo to morsomme karer, og de prøver virkelig så godt de kan.

I bunnen ligger en historie om å bli forlatt som kan minne om grunnfortellingen i «Toy Story»-filmene, spesielt film nummer tre (den beste) hvor den dypt sårede kosebamsen får spille seg ut. Men her er dette er så plumpt behandlet at det aldri angår oss, og det må det gjøre, selv i idiotiske komedier.

Filmen feiler litt på samme måte som «Cocaine Bear» nylig feilet. Det pøses på med antatt drøye elementer, men jeg vil tro at man må være litt ute av seg selv, for eksempel på stigende rus, for virkelig å verdsette det. Som gjøremål mellom vorspiel og fest, kan dette med andre ord være en film som kan finne sitt publikum.