Elisabeth Moss er skummelt god

I underholdningsverdenen, på film og TV, har Hollywood hatt en tendens til å mytifisere overgriperen. Spesielt seriemorderen har vært gjenstand for vår fascinasjon. Skal vi tro antall podkaster og true crime-serier viet temaet, får vi aldri nok.

Offerets historie er imidlertid ofte underkommunisert.

Krim handler ofte om morderen, jakten og politietterforskningen. Sjelden handler det om ofrene, men noe er i endring. Serier som «Unbelievable», vender fokuset bort fra overgriperen og snur blikket mot offeret. Det samme gjør Silka Luisas «Shining girls».

Første episode starter med en liten jente som sitter på en trapp. Hun har fanget en bie. En ung mann kommer bort og tar bien i hånden. Så river han av den vingene. Du som seer, vet hva slags situasjon dette er. Den er livsfarlig og ubehagelig. Løp, kom deg unna, fikk jeg lyst til å rope.

Handlingen hopper fremover, og vi treffer Kirby (Elisabeth Moss) seks år etter et brutalt overgrep. Så dukker et maltraktert lik av en ung kvinne opp. Arrene på den døde kvinnen har mange likhetstegn med Kirbys egne arr. Sammen med journalisten Dan (Wagner Moura) begynner hun å etterforske.

En ganske tradisjonell seriemorder-historie, tenker du kanskje? Det kan høres slik ut, men «Shining girls» er alt annet enn enkel. Serien som er basert på Lauren Beukes roman fra 2013, leker seg med tidsperspektiver. Morderen hopper inn og ut av tiden som et spøkelse.

Tidsreiser er et paradoks, men her blir fenomenet en metafor for Kirbys dissosiative tilværelse. Hun lever med posttraumatisk stresslidelse og har et fordreid syn på både seg selv, omgivelsene og egne minner.

Det hele er fiffig løst. Små ting endrer seg gjerne midt i en scene. Kirby kommer hjem til en katt. I neste scene er katten blitt en hund. I en scene har hun kort hår. I det neste klippet har hun langt hår. Kirbys liv er frakoblet lineær tid. Tidshoppene er et meget sterkt bilde på hvordan det er å få sin trygge eksistens tilintetgjort.

Fra «Mad Men» via «The Handmaid's Tale» til «The invisible man» er Elisabeth Moss en fabelaktig skuespiller. Hun har en tilstedeværelse som er helt spesiell.

I «Shining girls» er hun intens, fortryllende, usikker, sammensatt, urokkelig, standhaftig og sårbar. Moss er skummelt god der hun drar oss med dypere inn i mysteriet som er «Shining girls».

Fra starten vet vi hvem morderen er. Dette er ikke en klassisk «who-done-it». De overnaturlige elementene blandes godt med de realistiske elementene fra krimsjangeren. Morderens tidshopp og Kirbys frakoblede eksistens er en ekte «mindfuck».

Ved siden av Moss’ skuespillerprestasjon er det Jamie Bell som glitrer. Han fremstår som en vanlig fyr, og overlevelsesinstinktene dine reagerer for sent. I Harper lurer ondskapen rett under den perfekte og tilsynelatende helt normale overflaten. De som overlevde møtet med massemorderen Ted Bundy, sa også at han var hyggelig.

Bell ser ut som uskyldigheten selv. Han slo gjennom i «Billy Elliot» og har en egen evne til å komme under huden på deg. Han viste det i rollen som nynazisten Bryon Widner i «Skin» og nå som Harper. Han vekker tillit ved første øyekast, men likevel får han frem at noe skurrer. Det er noe alvorlig galt bak fasaden.

Strømmetjenesten Apple begynner å gi de andre tjenestene hard konkurranse. Så langt står de bak to av årets beste serier: «Severance» og «Pachinko». «Shining girls» imponerer også. Det er en serie hvor alt er uforutsigbart. Det gjør seeropplevelsen forvirrende, men også skremmende. Serien sprenger seg ut av rammene til den til tider forslitte krimsjangeren.