For fjorten år siden rullet siste episode av «The wire» over skjermene våre. Siden da har serieskaper David Simon skildret New Orleans i «Treme» og New York i «The deuce». Han forstår amerikanske byer.
Med «We Own This City» er han tilbake i Baltimore, åstedet for «The Wire». Er det like overveldende? Like grensesprengende? Ikke på første øyekast, men når man dykker ned i fortellingen er den dypt engasjerende. Serien viser baksiden av den allerede tilsmussede medaljen. «We Own This City» er seks vellagede episoder om at the war on drugs er tapt. Ofrene ligger strødd i amerikanske bygater. Ingenting er blitt bedre. Vi trenger å se det.
Jon Bernthal leder sin egen polititropp i «We Own This City». Gun Trace Task Force er like kriminell som alle de jager. Foto: HBO Max
Når politiet blir de kriminelle
Serien handler om Baltimore-politiet. Den er basert på en dokumentarbok av Justin Fenton. Wayne Jenkins er hovedperson. Han var en av byens mest anerkjente politifolk. Jenkins ledet Gun Trace Task Force. Deres jobb var å få våpen og narkotika av gatene. På veien til beslagsrommet forsvant mye av det ulovlige godset. Jenkins ledet en korrupt gjeng politifolk som «oppførte seg som gangstere på 30-tallet». De ble en mafia.
Historien om Jenkins fortelles snirklete og snedig. Vi får først hans motivasjonstale til siner undersåtter. Så hoppes det bak i tid til hans egen start i politistyrken. Innimellom er han i aksjon på gatene, i arresten, på ulovlige raid. Det er liten tvil om at Jenkins er skitten. Puslespillet blir tydeligere for hver scene.
Jon Bernthal spiller den kriminelle politimannen på imponerende usympatisk vis. Breial gange. Hånende blikk. Smatting på fingertuppene etter hver burger og lunken pils. Lite impulskontroll. Intimiderende kroppsspråk.
Som bakteppe får vi historier fra Jenkins kolleger så vel som fiender. Borgerrettighetsaktivisten som kommer til byen. Eks-kollegaen Sean Suiter som har fått karriere som drapsetterforsker. Den enda mer brutale politimannen Danny Hersl.
Jon Bernthal spiller den kriminelle politimannen på imponerende usympatisk vis. Foto: HBO Max
Fortsetter sitt livsverk fra «The Wire»
Serien er skrevet av David Simon selv og krimlegenden George Pelecanos. Sistnevnte bidro også mye på nettopp «The wire». Seriens behov for å gi kontekst gir seg utslag i dialoger som blir stokkete, og kanskje for lite innøvet. Dette bedrer seg utover i serien. Fra episode fire hamrer den inn poenger, og historien samler seg om politivold, tapt tillit og politisk krise.
«We Own This City» blir en essensiell fortsettelse på Simons filmatiske livsverk. Fra «Homicide: Life on the streets» og «The corner» via «The wire» til «We Own This City». Få skribenter sier så sterke ting om det amerikanske jussystemet som Simon.
Sjangermessig går «We Own This City» i fotsporene til de nevnte seriene. Minimalt med pålagt musikk. Lange, dialogbaserte tagninger. Sobre bilder av blodige gater. Politiarbeidets evinnelige repetisjon. Lyden av telefoner som ringer og tastatur som knatrer side om side med rap-musikken som dundrer basstungt ut av passerende biler. Samtidig holdes spenningselementet oppe av at seriens kriminelle politifolk minner om Vic Mackeys Strike Team i klassikeren «The Shield»
Bedre samfunnskritikk en «Don’t look up»
Man kan gjerne kalle Simon aktivist, men prosjektet hans er konstruktivt. Han bruker journalistisk teft til å grave i institusjonelle problemer. Rasisme i politiet. Korrupsjon på alle nivåer. Den feilslåtte kampen mot narkotika. Et av seriens store øyeblikk er når en pensjonert politimann erklærer krigen mot narkotika for tapt, og at problemene i politiet og på gatene aldri kan fikses før man innser det.
I motsetning til Hollywoods kjedelige, indignerte aktivisme – Oscar-nominerte «Don’t look up» er siste, grelle eksempel – leverer «We Own This City» spisset, hard kritikk.
Serien er kanskje «The wires» desillusjonerte søster, men den fremstår minst like viktig. Ikke tro at dette bare er en attpåklatt.
