Pandemien føles så lenge siden at jeg nesten har glemt at det også fantes pandemiprofitører.
Den sørkoreanske serien «Bloodhounds» er en ivrig og spennende påminnelse om hvor bedriten menneskeheten kan bli når krisen treffer oss.
Den milde tenåringen Gun-Woo bor alene med mammaen sin. Hun driver en kafé som sliter tungt i kjølvannet av pandemien. Kundene er borte. Gatene er tomme. Huseieren krever store avdrag på ubetalt leie.
En dag kommer en hyggelig dame fra Smile Capital på døren. Hun kan kjøpe gjelden. Takket være statlig støtte til Smile er lånevilkårene veldig gunstige.
Kafémammaen blir så lettet at hun ikke leser det som står med liten skrift. Etter noen dager kommer brutale bøller fra Smile på besøk. De krever millioner.
«Bloodhounds» er litt for lang, men vellykket serie. Foto: Soyun Jeon, Seowoo Jung/Netflix
Lånehaier og unge boksere
Gun Woo er også bokser. Han er blitt god venn med sin motstander Woo Jin. Sammen stuper de ned i sørkoreansk lånehai-undergrunn for å hevne moren og knuse Smile Capital.
De blir livvakter i bransjen. Kan de ende opp som blodhunder? Tenk John Wick på koreansk, med noen naive, sjarmerende tenåringer fra Sør-Korea som hevnens talsmenn.
«Bloodhounds» bruker overraskende mye tid på å bygge plottet. Utover Gun Woo og moren er serien fylt av finurlige karakterer som beriker historien. Et lånehai-offer som nå driver non-profit pengeutlåning. En Jaws-aktig slåsskjempe som kan slå hull i en mur. Mislykkede leiesoldater. Desperate uteliggere.
Alle bidrar til at seriens enkle premiss får artige avstikkere når noen karakterer har vært for lenge på skjermen.
Lee Sang-Yi og Woo Do-Hwan i «Bloodhounds». Sørkoreanske lånehaier lurer desperate mennesker etter pandemien, kompisene Gun Woo og Woo Jin vil ta hevn på den kyniske mafiaen. Foto: Soyun Jeon, Seowoo Jung/Netflix
Ekstremt voldelig, men også jovialt og komisk
Slåsscenene er fengende, men også ekstremt eksplisitte og voldelige. De blir derimot veldig effektive fordi «Bloodhounds» også lener seg tungt på jovial og komisk stemning.
Etter noen av de mest blodige nevekampene jeg har sett på lenge, svinger serien fort inn på et kjøkken hvor Gun Woo og andre ungdommer har lange diskusjoner om nudler og koreansk grilling. Det hele er så koselig og kontrastfylt at serien får sin egen rare identitet av det.
«Bloodhounds» kunne dog vært enda bedre. De åtte episodene strekker seg alle over timen. Finalen er på hele 75 minutter. Dermed oppleves det av og til som om serien gjentar seg selv.
Det er også en utfordring at mange av skuespillerne ofte bruker maske. Det anbefales å ha en «hvem er hvem av «Bloodhounds»-karakterene» artikkel fra nettet for hånden mens du titter. Da kan man også benytte anledningen til å lese seg enda mer opp på Woo Do-hwan, den ytterst talentfulle sørkoreanske skuespilleren som spiller Gun Woo med følelsene klistret utenpå kroppen.
Les anmeldelsen: «Black Knight» er «Hunger Games» på sørkoreansk
Woo Do-Hwan har følelsene klistret utenpå kroppen. Foto: Soyun Jeon, Seowoo Jung/Netflix
Nok en seier for Sør-Korea
Til tross for noen innvendinger, står «Bloodhounds» igjen som nok en seier for sørkoreansk serieproduksjon.
Den behandler post-pandemiens prøvelser – som vi i Norge i stor grad ble spart for, men som er høyst reelle mange steder – på en interessant måte.
Serien lar brutal kynisme få motstand fra ungdommelig empati. Mellom volden og spenningen er den også til tider et vakkert slektsdrama.
