«The Zone of Interest» er et nyskapende nazi-portrett

Hvordan er det mulig at sjefen for konsentrasjonsleiren i Auschwitz også kunne være en kjærlig far? På dagtid var han besatt av å finne en metode som gjorde det mulig å utrydde flest mulig jøder. Om kvelden trøstet han barna sine og leste eventyr for dem på sengekanten.

Dette grufulle paradokset ble kalt «ondskapens banalitet» av filosofen Hannah Arendt etter krigen.

«The Zone of Interest» er et sylskarpt portrett av grusomhetene som utspilte seg i Auschwitz. Dramaet som er nominert til fem Oscar, føles nyskapende fordi synsvinkelen er så radikalt annerledes enn den vi er vant til.

Vi er aldri på innsiden av leiren. Nesten hele handlingen foregår i en praktfull villa og hage som nærmest ligger vegg i vegg med leiren.

På eiendommen bor leirkommandant Rudolf Höss med kona Hedwig og deres fem barn. Kona er spilt av Oscar-nominerte Sandra Hüller, som er kjent for sine sterke hovedroller i gullpalmevinneren «Fritt fall» (2022) og «Min pappa Toni Erdmann» (2016). Hun gir oss et uforglemmelig portrett av nazi-toppens kone.

Det er vanskelig å se på Hedwig uten å tenke på nåtidens IS-kvinner. Hun er fullstendig klar over hva ektemannen jobber med, men gleder seg over at de endelig har fått den materielle velstanden de alltid har drømt om. Krigen har banet vei for en betydelig klassereise. Nå fryder hun seg over at hun blir kalt «Dronningen av Auschwitz».

I små drypp ser vi hvor langt Hedwig er villig til å gå for å plyndre jøder før de ble sendt i gasskamrene. Eksklusive klær, som en pelskåpe, blir levert i en striesekk på døren. En av guttungene hennes leker med gulltenner i sengen.

Slike overrumplende scener bidrar til at man sitter med en kvalmende følelse gjennom hele filmen, selv om filmspråket er særdeles sobert. Bildene er vakkert komponert.

På tross av at vi aldri ser drapene i leiren, hører vi dem konstant i bakgrunnen. Lydsporet er som en egen film i filmen. Den britiske regissøren Jonathan Glazer (58) har selv jødisk familiebakgrunn.

Som publikummer kan man gjøre som Hedwig, fortrenge lydene i bakgrunnen, eller ta inn over seg den alarmerende uhyggen. Konstant hører vi larmen av dødsskrik, skudd og stadig nye tog som tøffer inn på stasjonen.

Hedwig er tilsynelatende den eneste i villaen som sover godt. Noen av barna viser tegn til å være traumatisert. Den ene datteren er ofte våken om natten. Faren finner henne foran et vindu i gangen, der hun sitter og stirrer ut på skorsteinspipen i leiren. Fra den velter det ut enorme mengder ild og aske.

Boligen i filmen er en nøyaktig rekonstruksjon av det ekte huset som familien Höss bodde i. Huset finnes fremdeles, og filmskaperne var på befaring der seks-syv ganger før innspillingen. Det er reelt at man kunne se leirens skorsteinspipe derfra.

På et tidspunkt kommer Hedwigs mor på besøk. Hun blir representanten for den naive tysker, som ikke har forstått hva Hitlers jødeforfølgelse i praksis betyr.

I starten er Hedwigs mor imponert over datterens nye hjem. Hun kommenterer at det er «rene paradiset». Gradvis går bestialiteten opp for henne, fordi tegnene på jødeutryddelsen er så allestedsværende. Asken i luften hindrer henne bokstavelig talt i å puste.

«The Zone of Interest» er basert på en roman med samme tittel av britiske Martin Amis. Forfatteren døde i mai, samtidig med at filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes. Der ble den belønnet med både Grand Prix (prisen for nest beste film) og filmkritikerprisen.

Filmen skiller seg fra boken ved at den ikke har noen fortellerstemme, men bare observerer Höss-familiens dagligliv med en nesten kjølig distanse.

I romanen veksler synsvinkelen mellom tre personer, to nazister og en jødisk fange. I boken har leirkommandanten og hans kone fiktive navn.

Jonathan Glazer har gjort en formidabel jobb med manuset. I stedet for å kopiere handlingen i romanen, har han hentet ut essensen. Groteske observasjoner eller replikker som forteller mye om nazi-toppenes tankegods, dukker opp i filmen.

Den ekte Rudolf Höss ble arrestert etter krigen. Da hadde han først vært på rømmen med familien en god stund. I 1947 ble han dømt til henging i Auschwitz, leiren han selv bygde opp.

I fengselet skrev han en selvbiografi. Ifølge Wikipedia fremstilte Höss seg selv i boken som «en person som hadde vokst opp med en sterk pliktfølelse, og som en som trodde på «den militære lydighetens høye dygd», selv om dette innebar massemord på millioner.»

Hans vitnemål under rettssaken ble viktig. Han bekreftet fangenes versjon av hva som hadde foregått der.

Mot slutten av filmen er Höss bokstavelig talt på høyden av sin karriere. Han står på en forgylt balkong i et praktbygg i Berlin.

Deler av den tyske eliten er samlet til en storslått fest. Rike mennesker svinser rundt med champagneglass, mens Höss, som kommer fra alminnelige kår, føler seg fremmedgjort.

Han ringer hjem til kona. Samtalen avslører hvor følelsesmessig avstumpet han er: «Jeg prøver å regne ut hvor lang tid det tar å gasse i hjel alle på festen. Det ville vært vanskelig på grunn av takhøyden.»

Denne kvelden er han likevel oppstemt. Han har akkurat fått et viktig oppdrag oppkalt etter seg, «Operasjon Höss». Den gikk ut på å lede arbeidet med å eksportere og drepe 700.000 ungarske jøder så raskt og effektivt som mulig.

De siste årene har det vært en trend med biografiske drama hvor kvinnenes bidrag til historien blir løftet frem. Jonathan Glazer viser hvordan et slikt bredere perspektiv kan bidra til et mer fullstendig bilde.

Hver minste detalj er gjennomtenkt, og filmhåndverket er plettfritt. «The Zone of Interest» er en opprørende film som minner oss på hvor banal ondskap kan være.