Masafer Yatta er en klynge med palestinske landsbyer på Vestbredden som lenge har vært utsatt for systematisk israelsk fordrivelse. Den vesle landsbyen er ikke unik og er nå fjernet fra israelske kart. Den er ikke ment å eksistere.
Det som likevel gjør Masafer Yatta til et spesielt tilfelle blant hundrevis av andre, er den lokale filmskaperen Basel Adra. Fra tidlig barndom har han levd tett med den israelske okkupasjonen og den konstante trusselen fra soldater og nybyggere. Slik hans far tidlig begynte å filme det som skjedde med landsbyen, har Basel tatt i bruk kamera som sitt fremste våpen.
Sammen med israeleren Yuval, som bor i naboregionen, filmer de tålmodig de daglige prøvelsene det vesle palestinske samfunnet utsettes for: arrestasjoner og trakassering, rivning av hus og skoler, destruksjon av vanningsanlegg. Familiene søker etter hvert tilflukt i huler, vel vitende om at om de ikke klorer seg fast, vil de aldri mer kunne vende tilbake.
Apartheid
Yuval er israelsk aktivist og føler en sterk solidaritet med Basel og hans landsby. Det som gjør ham annerledes enn de fleste israelere, er nærheten til arabisk kultur og språk. Bestefaren hans tilhørte generasjonen israelere i Jerusalem som levde tett på arabiske naboer og lærte seg språket og kulturen å kjenne. Men relasjonen mellom Yuval og Basel er ikke jevnbyrdig.
Yuval kan bevege seg fritt i både Israel og de okkuperte områdene. Det kan ikke Basel. De merker hvordan apartheidpolitikken direkte påvirker samarbeidet og vennskapet. Vi kan på vår side merke en spenning i forholdet som de begge diskuterer åpent foran kamera. Det er hva som skiller denne filmen fra de fleste tilsvarende filmer om aktivister som filmer okkupasjonen.
Den skildrer et apartheid som gjennomsyrer relasjoner på alle nivåer. Innimellom all filmingen kan Yuval vende tilbake til fred og ro på den israelske siden. Basel må fortsette livet under konstant undertrykking og voldelige trusler.
Unike arkivopptak
Et palestinsk-israelsk team på fire filmskapere og aktivister står bak denne filmen. Basel og Yuval er to av dem, og de eneste vi ser foran kamera. Hamdan Balla og Rachel Szor er de to andre (den norske samprodusenten Antipode er inne med tilskudd fra Norsk filminstitutt).
Filmen henter mye av sin egenart fra Basel og familiens arkiv med opptak fra helt siden han var et lite barn. Mange av opptakene er tatt under kaotiske omstendigheter, ofte i skjul, og gir oss effektivt en følelse av det konstante presset familien lever under.
Som teamets mest erfarne fotograf tilfører Rachel Szor mer stabile og skarpe bilder av omgivelsene, og de gir oss også tiltrengt pusterom. Ofte er det sent på kvelden, når Basel og Yuval finner roen etter opprivende opptakssituasjoner på dagen, at de to mennene gir oss fordypende informasjon om sine liv.
Moralsk klarsyn
Det er i disse scenene at Basel åpner seg om hvordan et helt liv under okkupasjon har påvirket ham. Han har utviklet en særegen mørk ironi som bare kan oppstå hos en person som lever med undertrykkelse.
Basel og Yuval på lekeplassen som senere blir rasert av israelske soldater og byggearbeidere. Foto: NFD
Da Yuval uttryker frustrasjon over at en av hans artikler om landsbyen ikke er lest av mange nok, rister Basel på hodet. Du må bli vant til å mislykkes, svarer han. Du må bli vant til å tape.
Denne filmen ble gjort ferdig like før den siste dramatiske eskaleringen i oktober 2023. Mot slutten setter Basel likevel ord på hva som kan være i emning. Han har på følelsen av at noe enda mer forferdelig holder på å skje. Det er laget en god del dokumentarer om den israelske okkupasjonen. Men ingen har gjort det med samme moralske klarsyn som denne.
