«Onkel Jens» reddes av strålende skuespill

Har du opplevd å ha besøk av gjesten som aldri vil gå? Det er mange gjenkjennelige situasjoner i Brwa Vahabpours spillefilmdebut «Onkel Jens». Filmen byr også på mange jeg ikke maktet å identifisere meg med.

Før jeg fortsetter, må jeg innrømme at jeg ikke har god kunnskap om det kurdiske folkets kultur og språk. Det er nok derfor mange subtile referanser og mye språklig lek jeg ikke har fått med meg.

Men jeg kjenner igjen en fabelaktig skuespiller når jeg ser en. Peiman Azizpour er helt herlig i hovedrollen som norsklæreren Akam. Han gjør filmen vel verdt å se.

Azizpour er utdannet ved den multinorske linjen ved Det Norske Teatret og er langt fra noen nybegynner. På seriefronten har du kanskje sett ham i «Furia» og «Midtsommernatt».

I «Onkel Jens» er han historiens nav og utstråler en utrolig fin varme og ro selv når forholdet til onkel Jens skranter. Hans tolkning av Akim, som står med beina i to helt ulike kulturer, er historiens bankende hjerte.

Akim er en typisk norsk ung mann som prøver å gjøre det beste ut av livet. Han bor i kollektiv på Tøyen i Oslo mens han drømmer om å få råd til egen bolig. På den måten kan du kanskje si at «Onkel Jens» også kommenterer situasjonen for alle i hovedstaden som har gode jobber, men fortsatt sliter med å komme inn på det trange boligmarkedet.

Hans rolige liv forstyrres da det ringer på døren midt på natten. Utenfor står onkel Khdr (Hamza Agooshi). Siden Akam er en høflig fyr, inviterer han onkelen inn. Kollektivets to andre beboere er ikke like begeistret over den uventede gjesten som får kallenavnet Jens.

La meg si det slik: Khdr blir gjesten fra helvete. Han kjenner ikke sin besøkelsestid. Akam prøver litt tafatt å få onkelen ut, men Khdr svarer med å gi ham dårlig samvittighet. Agooshi er også god som den sjarmerende, men også svært irriterende onkelen.

Dette er situasjoner som byr på lun og småmorsom situasjonskomikk. Regissør Vahabpour, som tidligere har laget prisbelønte kortfilmer som «Gjeteren» (2018) og «Silence» (2020), faller ikke for fristelsen til å gjøre dette til en enkel og banal komedie. Vi aner selvsagt at ikke alt er som det skal være med onkel Jens, som til tider er en ganske frekk fyr.

I likhet med at Akams identitet spriker, står også filmen i en trekant mellom komedie, drama og en kjærlighetshistorie. Skildringen av Akams forhold til Elina (Sarah Francesca Brænne), som jobber i Utlendingsdirektoratet, er blant filmens fineste. Dessverre integreres de ikke godt nok i handlingen.

Balansen mellom sjangere er ingen lett lek. Faren er at hverken dramaelementet eller komedien kommer helt til sin rett. Det skjer i «Onkel Jens». Etter å ha beveget seg i feelgood-land første halvdel, tar den en alvorlig vending. Da beveger vi oss inn i det kurdiske miljøet med prat om peshmerga, en kurdisk gerilja, og hvilke forpliktelser en har overfor sin slekt.

Disse sekvensene blir langdryge og gjør at handlingen stopper opp. Et spørsmål jeg forresten ofte sitter igjen med etter å ha sett innvandrermiljøer skildret på norsk film, er: Hvor er alle kvinnene? Når de dukker opp, er det ved kjøkkenbenken.

Vahabpour vil fortelle mange historier, men greier ikke å samle alle trådene. «Onkel Jens» hadde hatt godt av strengere regi. Oppstramming av det uforløste sluttpartiet hadde løftet filmen. Nå reddes den av en strålende Peiman Azizpour.

Les Aftenpostens intervju med Brwa Vahabpour: Han hatet til tider livet sitt. Et spørsmål fra norsklæreren avgjorde alt.