I 25 år har plakaten til «Til siste åndedrag» hengt på mitt kontor. Filmen syder av idérikdom, innfall, improvisasjon og en klippeteknikk som endret måten å tenke film på.
Den strutter av selvtillit og noe som må kunne kalles rå energi. Den er sexy og fragmentert, og det er knapt mulig å være kulere enn Jean-Paul Belmondo og Jean Seberg er i denne filmen.
Sammen med François Truffauts «På vei mot livet» og Alain Resnais' «Hiroshima, min elskede» var «Til siste åndedrag» med på å starte den såkalte franske bølgen, eller «nouvelle vague» som det heter på fransk.
Lekenheten i disse filmene og i dem som fulgte, har hatt massiv påvirkning på filmskaping de siste 60 årene.
Plagiat eller revolusjon?
I denne fiktive bakomfilmen om Godards prosess i 1959 tangerer Linklater bølgefilm-stilen. Filmen er i svart-hvitt (naturligvis), og alle røyker kontinuerlig.
Guillaume Marbeck er kostelig som Godard. Ikke bare ligner han fysisk, men han klarer å gestalte den fullstendig herlige arrogansen som tillater ham å være full av selvtillit. Samtidig bryter han med stor selvfølgelighet regler og lar alle rundt seg tenke at dette kommer til å gå veldig dårlig.
I et vellykket, lakonisk grep stiller Linklater opp regissører, filmfolk og kunstnere foran kameraet mens navnene deres vises. Vi får glimt av Alain Resnais, François Truffaut, Claude Chabrol, Agnès Varda, Jean Cocteau, Roberto Rossellini og mange andre.
I en fin detalj rasker Rossellini med seg fire-fem smørbrød etter å ha holdt en inspirerende tale til yngre filmfolk i en tidsskriftredaksjon.
Det flettes inn en rekke sitater som understøtter Godards kunstsyn. Fra Cocteau: «Kunst er pasjon, ikke tidsfordriv». Fra Paul Gauguin: «Kunst er enten plagiat eller revolusjon.»
Bryr seg ikke
Godard kom fra en teoretisk anlagt gruppe filmnerder som utga den respekterte og fryktede publikasjonen «Cahiers du cinéma». Etter hvert som flere andre i kretsen debuterte som regissører, ble Godard nervøs for å bli forbigått.
Guillaume Marbeck som Godard Foto: Arthaus
Han kranglet til seg regijobben på «Til siste åndedrag», men endret alle forutsetninger underveis. Han ansatte en krigsfotograf som var vant til å filme med håndholdt kamera og uten kunstig lys.
Produsenten Georges de Beauregard (spilt av Bruno Dreyfürst) fremstilles som en knepen, kommersiell regelrytter som havner i håndgemeng med Godard, men det må sies at han lot Godard ture frem selv om det var ytterst uvisst hva dette kom til å bli.
I en scene med mye fin produsentforakt sier Godard til Beauregard at han ikke har noe skriftlig å vise frem, og at han heller ikke ville ha vist ham det dersom det fantes. Når scripten er bekymret for kontinuiteten, sier Godard at han ikke bryr seg.
En perle
Jean Seberg (fantastisk spilt av Zoey Deutch) vil stadig trekke seg. Godard bedriver geriljataktikk og fremstår som totalt drevet av øyeblikkets inspirasjon. Han gjør aldri mer enn to tagninger, sier takk for i dag etter et par timer og lar ingen vite hva de skal gjøre dagen etter. Belmondo (like herlig spilt av Aubry Dullin) gir blanke og lar seg flyte med på Godards tilsynelatende irrasjonelle metoder.
Jean Seberg spilles av Zoey Deutch. Foto: Arthaus / Courtesy of Netflix
Når filmen skal klippes, er den for lang. Godard gir beskjed om at ingen scener skal klippes ut, men at alle skal fragmenteres. Det er vanskelig å tenke at dette geniale grepet ikke var mer gjennomtenkt enn det fremstår i filmen, men hvem vet.
For filmnerder er dette en perle. Uansett er filmen sjarmerende nok til å favne de fleste som er glad i film, og som er nysgjerrige på hvordan Godards mesterverk kan ha blitt til.
