Ludo er pizzarestauranten med det rare i

Det er onsdag, men pizzarestauranten Ludo på Majorstuen er breddfull. Lokalet er organisert over to nivåer, hvor pizzaovnen er på bakkeplan, mens gjestene er plassert på en mesanin. Det kunne gitt en koselig følelse, hadde det ikke vært for bildet.

For mot meg stirrer to øyne. Bakerst i lokalet henger et over to meter bredt, hyperrealistisk maleri av øye-partiet til en kvinne. Jeg føler meg mildt sagt overvåket.

Servitøren haster forbi og spør om vi er klare. Vi sitter som to spørsmålstegn og signaliserer at vi ikke har fått noen meny. Litt oppgitt peker hun på QR-koden som er limt på bordet.

Jeg spør om å få se det mer fyldige vinkartet, som den digitale menyen viser til. Servitøren sier det eneste de har, er det vi ser på telefonen. Javel.

I vinduskarmen ved siden av oss står en rekke tomme vinflasker. Det virker som dette skal være til pynt, litt for å vise at de har en bredde å by på. Men uten et skikkelig vinkart faller dette gjennom.

Venninnen min bestiller husets rødvin. En god stund senere kommer et glass, vi får vite at det er en chianti, men rekker ikke spørre hvem, hva, hvor før servitøren har pilt videre.

«Prøv vår pizzasmaking!!!», foreslår den digitale menyen. Vi gjør som de tre utropstegnene befaler. I tillegg bestiller vi en burrata til forrett.

Lokalet har potensial for en lun opplevelse. En stor og godt synlig pizzaovn gir en autentisk følelse. Her er vegger med eksponert tegelsten. Likevel ser det ut som sjelen til restauranten har forlatt stedet. Det er noe trist med det glissent pyntede lokalet og de bare, store lyspærene som henger fra taket.

Burrata er en genial ost. Du kan hive den på nesten hva som helst, og det blir digg. Det er derfor godt gjort at forretten skuffer. Grissinien har en vag usmak ved seg. Parmaskinken er forglemmelig.

Det verste er likevel at burrataen, som er kald, også har en vel sterk syrlighet ved seg. Det smaker som den har ligget litt for lenge i kjøleskapet.

Vi blir litt rastløse mens vi venter på pizza. Håpefullt følger vi servitørene med øynene når de tar trappen opp med fat. Endelig er det vår tur.

De to første pizzaene er gode. En er med trøffelkrem, kantareller og skinke. Mozzarellaen har smeltet fint inn i trøffelkremen. Kantarell og kokt skinke er en overraskende god kombo. Begge er milde, men gode på smak.

Den andre har en god chili-vibe. Med både salami piccante og chiliolje får pizzaen nok trøkk, men en raus mengde parmesan balanserer det fint.

Så daler det. For etter to smaksrike rundinger, kommer to alt for milde varianter. Margaritaen, som burde vært servert først i måltidet, er deigete i konsistensen og smaker lite. Mozzarellaen har også samlet seg i midten og formet et for tykt lag med ost.

Den siste er en søtere variant med honning, gorgonzola, parmesan og valnøtter. Valnøttene er bitre og honningen for søt.

Smaksmenyen koster 300 kroner pr. person. Jeg mistenker at vi hadde vært langt mer fornøyde med én enkelt pizza hver.

Det fulle lokale vitner om at de som ferdes ved Bogstadveien har lyst på god, men lettvint pizza.

Ting er ikke håpløst på Ludo. Skorpen på de to første pizzaene var gode. De har en spennende meny og potensial i lokalet. Men på en pizzarestaurant må pizzaene sitte. Seige deiger og ubalansert topping er det ikke rom for.

Kanskje bør de droppe pizza-smakingen og bare la folk bestille én pizza hver og dele, det er jo det man ofte ender opp med uansett.

Servicen bærer preg av lav bemanning. Servitørene rekker ikke å gi gjestene full oppmerksomhet. Tilsynelatende var det bare én mann som sto og mekket pizza. Også han kunne kanskje trengt hjelp av et par ekstra hender?