Kødder det til

– Oi! Dette er vel ikke helt i tiden, sier spisefølget. Vi har passert Kvadrat salatbar og gått forbi vegetarstedet Nordic Footprints før KöD restaurant dukker opp – en ny dansk steakhousekjede i Posthallen.

– Et veldig flott spisested. Sist gang jeg var i disse lokalene, var det en edderkopputstilling her, sier spisefølget. Den nye restauranten er blitt lekker, stor og åpen. Det er høyt under taket, bar i midten, flere chambre séparée, og en nordisk, minimalistisk stil uten duker med lyse gulv og svarte trebord.

Konseptet til KöD er enkelt: «Perfekte tilberedte biffer med godt tilbehør, nøye utvalgte viner av god kvalitet og sist, men ikke minst: En stemning som gir deg lyst til å komme tilbake». De innfrir kun på ett av disse områdene. Eller for å være grei, halvannet av punktene.

Menyen er mer fristende enn hos flere av konkurrentene i byen, inkludertJensens Bøfhus og Big Horn Steakhouse. Forrettene byr på alt fra tunfisk og østers til tartar, ravioli og sjøkreps. Hovedrettene er kjøtt fra Norge, Australia, USA og Uruguay, samt stor tartar, burger og en kyllingrett.

– Det koster flesk å gå på biffrestauranter, men da er sikkert kvaliteten deretter. Prisene på kjøttstykkene ligger på mellom 365–755 kroner, og det er bare for kjøttstykker, forteller spisefølget. Som hos Kullt må man nemlig også her kjøpe grønnsaker og fries ved siden av. Servitøren anbefaler tre på deling for oss, og dermed kan man plusse på nesten 200 kroner i tillegg til kjøttet.

Vi starter med to forretter, der kun tunfisken får godkjent. Tre stykker av tunfiskarten gulfinnetun ligger på et fat med grønne klatter veldig mild wasabikrem. Fisken er så vidt grillet. Den har mye smak og serveres med et sprøtt flak av sort sesam, en søtlig soyaglace det burde vært mye mer av, samt tynne skiver av en mild, syrlig kinareddik. Mange gode smaker, men ingen perfekt harmoni mellom smakene.

– Veldig hyggelige servitører. De er blide og ofte til stede ved bordet, men kan ikke spesielt mye om maten eller vinen, hvisker spisefølget.

– Anbefale vin? Ja, det kan jeg godt. Det jeg vil anbefale dere, er å ta en rødvin til kjøttet. Det er lurt. Rødvin er bra til kjøtt, sier den ene servitøren. Jada. Vinmenyen byr på et lite, men variert utvalg vin med et påslag mellom tre og fire ganger polpris. En Villa Pociago Grand Cuvée koster 172 kroner på polet, men selges her for 685 kroner. Det er fire ganger Vinmonopolets pris!

Den andre forretten skuffer skikkelig. Ravioli med sjøkreps kunne vært en skikkelig vinner, men faller dessverre gjennom på de fleste punkter. Raviolien er nesten kald, overkokt og fylt med bare ost. Den er plassert oppå en rund sjøkrepskake. I tillegg er det med syltet pære som har en altfor syrlig edge, og som egentlig bare blir litt vassen og rar rundt stabelen med sjøkrepsen og raviolien. Her er også en meget god, men for kald sjøkrepssuppe.

En fin ting med menyen er at de har skrevet om de ulike typene kjøtt som serveres. Lurer du på hva ribeye eller chateaubriand er, står det en liten forklaring på dette. Dessverre tar det veldig lang tid før vi får smake på kjøttet. Det er ikke mange i lokalet, og kokkene må få av seg snegledraktene i tiden fremover. Vi venter i nesten en time på hovedrettene og tør ikke tenke på hvor lang tid det hadde tatt om lokalet var stappfullt.

Hva så med kjøttet til 435 og 415 kroner? Vi har valgt en New York Strip, fremste stykket av ytrefileten ved entrecôten, på 300 gram og en australsk ribeye, entrecôte, på 350 gram.

Spisefølget har valgt sitt kjøtt mediumstekt. Da byr det på problemer når ytrefileten er veldig ujevn i størrelsen. Selv den tykkeste delen er stekt i meste laget, og den tynnere biten er grå og trist. Det er for dårlig på en biffrestaurant, spesielt når de oppgir nøyaktig hvor mange grader en medium stekt biff skal ha i menyen. Smaken på kjøttet er likevel veldig god, og kjøttet er fint krydret. Alle biffene hos KöD er grillet før kokkene slenger på havsalt, en egen pepperblanding og pensler på rosmarinsmør. Det siste kjenner vi lite til.

– Kjøtt uten smak. Den australske entrecôten er fint grillet, kjøttet er saftig, men de 350 grammene er merkelig smakløse, mener spisefølget. Kokkene har også latt ribeyen vente på sin amerikanske stripkamerat, og det har igjen gjort at maten er nesten kald. Vi angrer på at vi ikke valgte en australsk wagyuvariant, men den koster heftige 755 kroner for 200 gram.

Vi har, etter servitørens forslag, valgt tre ulike sideretter. Den aller beste er pommes rojal – fries med trøffel og havsalt. Endelig noe som faktisk er varmt! De er sprø med en fin trøffelsmak. Soppen er også velsmakende, men de grønne, sprø bønnene har en ekkel bismak. Sausene til kjøttet er også variable. Bearnaisen er tykk, syrlig og god, men signatursausen, en portvinssaus, er altfor søt og blir liggende igjen.

– Jeg synes presentasjonene av forrettene og dessertene tyder på at KöD har ambisjoner om å være mer enn en vanlig biffrestaurant, sier spisefølget og forsyner seg med mer av desserten. En lun fudge med crispy marengs og passjonsfruktcurd smaker veldig godt. Her er også snø av hvit sjokolade og noen syrlige bær. En godt sammensatt avslutning på måltidet, men kjøkkenet har en del ting å rette på!