Centropa må lære å begrense seg

– De som satt ved bordet rett bak oss, fortalte servitøren at de var her fordi de hadde lest en god anmeldelse i Aftenposten.

Mens jeg har løpt gjennom Oslos gater for å rekke middagen, har venninnen min sittet og sniklyttet på nabobordets samtaler.

Første gang vi anmeldte restauranten, fikk de karakteren fem. Sist vi var innom (i 2022), gikk det ned til fire. «Som en middels god bok», skrev min anmelderkollega den gangen.

Sitatet står seg også i dag.

Det er lørdag kveld, og sammen med et annet bord er vi de eneste gjestene. Dette er jo ofte et tegn på hva vi kan forvente av måltidet, men jeg holder et åpent sinn. For på første side av menyen er det en fristende liste over snacks: røkt svinerillette, surdeigsbrød med pisket, brunet smør og oksekroketter.

Vi tar litt av hvert. Det viser seg at tre snacksretter er en grei mengde som forrett for to personer.

Oksekrokettene er sprø, men fyllet er en udefinerbar og smakløs mølje. Her kjenner jeg ikke oksekjøttet hverken i tekstur eller smak. Det eneste som gir retten smak, er en grov sennep som er brukt som lim mellom krokettene og tallerkenen.

Chips med rømme og løyrom skuffer også. Chipsen har ikke den knasende sprøheten du får av for eksempel en nyåpnet pose Sørlandschips. Flakene er mer kompakte. Rømmen er iskald, og det gjør at den ikke er så kremet.

Coppa-skinken er en vinner. På en liten, ristet skive brioche har de smurt et tynt lag majones blandet med den svenske osten Wrångebäck og toppet med coppa-skinke. Enkelt og deilig.

Den enkle forretten med coppaskinke er ikke et tegn på hva som venter med hovedrettene. For nå skal vi få mye greier her.

Konseptet er litt vagt. «Navnet Centropa symboliserer en idé om å være et «senter av Europa» – et sted hvor ulike kjøkken og smaker fra hele Europa møtes», skriver deres daglige leder i en e-post.

Hovedrettene har fått navn etter landene de er inspirert av. Vi kan velge mellom Litauen, Polen, Italia, Danmark og Norge.

Kanskje litt kjedelig, men vi blir mest fristet av rettene fra Norge og Danmark. Jeg vil gjerne spise torsk fra iskaldt hav. Venninnen vil ha and fra Holte gård.

Med begge rettene viser Centropa at de kan lage mat. Torsken flaker seg perfekt, og smørsausen er fyldig og akkurat passe syrlig. Men ingenting på tallerkenen får skinne.

For i tillegg til fisk og saus, er det grillet salat med semitørkede cherrytomater og en brandade – en potetkrem med røkt torsk. Du blir utrolig mett, men det oppleves som et hjemmelaget måltid der kokken har peiset på med alt hen kan.

Det samme gjelder anderetten. Vi har ikke fått sprøtt skinn, men andebrystet er mørt og saftig. Potetkremen ved siden av er toppet med kål og kirsebær. Skyen er syrlig og krydret. Men så er det jaggu en haug av andeconfit oppå en annen haug av bær. I menyen står det at dette er syltede solbær, men det er faktisk ikke lett å kjenne igjen solbærsmaken. Det skjer for mye. To typer bær, to varianter av andekjøtt.

De andre gjestene har gått. Vi er de eneste de har å passe på. Likevel er glasset mitt tomt, og vi må jobbe for å få oppmerksomheten til servitøren, for andre gang i kveld.

Etter de rause porsjonene med torsk og and er det ikke plass til så mye dessert, men litt må vi jo ha.

Vi bestemmer oss for å dele en sjokoladekrem. Igjen er det et hjemmelaget preg over rettene. En liten haug av blåbær har fått et dryss karamelliserte pekannøtter. Sjokoladekremen er luftig og god, men kaffeisen på toppen blir for mild og intetsigende.

Restaurantens store fordel er plasseringen. Her har du utsikt over Operaen og havet. Om sommeren har de også en stor takterrasse med masse sol. Men slik menyen er nå, kan jeg ikke anbefale en kveld på Centropa.

Kjøkkenet må fininnstille rettene. De vet jo hvordan man skal behandle råvarene. De må rett og slett begrense seg og finne opp et konsept som er mulig å skjønne seg på.