Nei, Den glade gris er ikke Oslos beste restaurant

«Buzzy, vibrant place!» skriver Odyssey46440359302 i februar 2025.

«5 stars!!!!!» skriver Tatyana L.

«Brilliant experience», skriver Hayley B.

De er tre av over 2400 gjester som har anmeldt Den Glade Gris på Tripadvisor.

Nå vet ikke jeg hvem den gjennomsnittlige Tripadvisor-bruker er, men jeg ser i alle fall en tendens: De har ikke samme smak som meg.

Den Glade Gris er den beste restauranten i Oslo, mener de. Det er å ta i ganske mye, mener jeg.

– Hvorfor stirrer den grisen på meg?

Venninnen min referer ikke til nabobordet med fire karer som tar en afterwork, men til porselensgrisen i vinduskarmen.

Hvis jeg skal gjette, er det 467 griser i lokalene – i form av skulpturer, leker og bilder.

Det er minst like mange griser i menyen som i lokalene. De mange sidene er fylt med flere bilder av griser enn av mat. Det er også mye selvskryt her.

Ellers har de gjort det lureste en restaurant kan gjøre: De har holdt det kort og godt. Noen få lunsjretter, et par forretter, fem hovedretter og tre desserter.

Vi velger husets treretters med ølpakke. 579 kroner for maten, 399 kroner for ølpakken.

Før vi skal grise, får vi en mer delikat forrett av røkt hvalkjøtt. Kjøttet er mørt, men jeg skulle likevel ønske at skivene var litt tynnere. Det følger med både rucola og rødløk, men rucolaen er for mild til å bidra med smak, og rødløken er tykk på min, men tynn på tallerkenen til venninnen min. De burde heller ha finkuttet løken slik at man får en liten dæsj i hver munnfull.

Tyttebærrømme er nydelig tilbehør som gir både sødme og friskhet til det kraftige kjøttet.

En god start med rom for justeringer.

Noen ord smaker bedre på norsk enn engelsk. Bolle, for eksempel, frister jo mer en bun. Andre ganger er det motsatt. Sprø svor på norsk – ikke så sexy. Pork crackling – ah, jaaa!

Knoken er signaturen deres, og det med god grunn. Hele svoren er sprø – crackelin’ innit. Og kjøttet så saftig og mørt at du fortsetter å spise selv etter at du er stappmett.

Så hvorfor får ikke stedet en femmer?

Det hele blir litt tungt. Jeg er veldig glad for at det er sennepssaus som følger med. Men denne er i mildeste laget. Jeg trenger mer syrlighet og krydder for å kompensere for fett og kjøtt i knoken.

Kålen, gulrotskivene og aspargesbønnene trenger mer varmebehandling for å utvikle smak. Jo, det er deilig med litt tygg i grønnsakene, men dette blir for mildt sammen med kjøtt og saus.

Venninnen min har valgt svinenakke som hovedrett. Den er litt for kompakt i teksturen. Tilbehøret er derimot godt med syrlig rødvinssaus og ovnsbakte poteter.

Det er knoken som er konge. Vi skjønner hvorfor den er signaturretten på huset.

– Vil dere ha en liten pause, spør vår hyggelige servitør.

Jeg regner med at alle får dette spørsmålet. For kraftkost som dette tar tid å fordøye.

Vi tar pausen, men er fort klare igjen. For noen ganger er sukker det eneste kroppen vil ha etter et tungt måltid. Servicen her er både rask og hyggelig. På få minutter har vi fått hver vår dessert: klassikere med en Glade gris-tvist.

Den beste er deres beer brulee. Det er et litt for tykt sukkerlag, men ellers er dette en feilfri crème brûlée. Den lages med øl, noe som gjør at den får en litt rundere, varmere smak. Mmm, silkeglatt og akkurat passe søt.

Hvit sjokolademousse er ofte litt heftig, spesielt etter et tungt måltid, men her har de fått den luftig nok til at det passer. Moussen har også beholdt hvitfargen selv om de har tilsatt espresso. Det hjelper også at den har et salt innslag i form av sprø baconbiter. Kaffe, hvit sjokolade og bacon: Det høres rart ut, men sitter som en kule. Et minus er likevel baconet. Jeg mistenker at det har stått for lenge. Jeg vil at den skal ha en porøs sprøhet, ikke steinaktighet som her.

Grupper med kolleger, turister med Tripadvisor-appen i lommen – og vi – ruller glade ut av denne noe obskure klassikeren. Smilende servitører, sprø svor, saftig kjøtt og øl. Det er vanskelig å mislike. Men byens beste restaurant er det ikke.