Vietnamesiske supper og masse sjarm på Dalat

Dalat er et hull i veggen som har vietnamesiske klassikere og kanskje byens vennligste service. Ja, under vårt besøk observerte vi en gjest som fikk hjelp av innehaveren til å ta på seg genseren.

I årevis har Dalat også vært stedet å stikke innom om man trenger en varmende og god vietnamesisk suppe.

Jeg håpet at det fortsatt var tilfelle, men dessverre var genser-situasjonen hakket mer minneverdig enn maten denne kvelden.

Vi begynner med sommerrull, fritert vårull og hver vår Saigon-øl. Det er rett etter jobb og lokalet fylles fort opp av familier, vennegjenger og enslige som skal ta seg et raskt måltid.

De ferske vårrullene er enkle med litt salat og agurk, store, kokte scampier og møre strimler av svinekjøtt. Dippen smaker mest av søt soya, ikke så mye peanøtt. Jeg foretrekker en fyldig dipp med masse peanøttsmør, men den funker greit, denne òg.

De friterte vårrullene er glovarme – lenge. Mulig frityroljen ikke er helt fersk, for her smaker det mer av godt brukt olje enn det gjør av ingrediensene. En lett syrlig dipp hever opplevelsen.

Men vi er her jo for suppe.

Det er kulderekorder ute. Og det er nok også kulderekord i de små lokalene. Vi har lagt skjerfene våre på fanget og forstår hvorfor han fyren i hjørnet spiser med jakken på.

Så kommer redningen. Vår smilende servitør plasserer rykende fersk suppe i store skåler på foran oss.

Jeg har gått for nummer 5, Hue’s soup. Den er deilig salt, har et hint av anis og litt umami fra kjøttkraften. Suppen har medium tykke risnudler, skiver av biffkjøtt, urter, bønnespirer, chiliolje og vietnamesisk skinke. Skinken som heter cha lua, kan minne om servelat og er veldig mild på smak.

Kraften er kokt på svine- og oksekjøtt. Her skulle jeg ønske meg en kraftigere kraft. Den blir i mildeste laget. Og kjøttbitene er litt vel tykke og trevlete.

Men både chilien og kraften varmer. Og det gjør også husets phở.

Før jeg dro til Dalat fikk jeg en tittel-idé. Hvis suppen leverte, ville jeg utfordre sjefen min og alle som hater banning og bruk av engelsk i norske aviser (hei, Helene Uri!). Jeg skulle skrive «Phởck me, dette var godt».

Men det ble ikke så phởntastisk som jeg hadde håpet. Det var en varmende og mettende suppe, uten at jeg ble dratt tilbake til late dager i Vietnam. Kanskje det er urtene som ikke smaker like mye når de har reist så langt. Kanskje var suppe-etterspørselen så stor i vinterkulden at kraften måtte kokes litt raskere enn normalt. Jeg vet ikke.

En litt skuffende suppemiddag til tross. Oslo trenger steder som Dalat. Autentisk, ingen dill dall og rimelig. Konklusjonen er at du får decent suppe som metter og varmer kroppen. Og du får kanskje byens hyggeligste service.