Mektig og medrivende når Helen Mirren finner frem haglen

«1923» tar seg god tid, men blir et stort historisk drama om voldelige endringer.

Det er lett å bli forvirret av seriekalenderen om dagen. «1883», «1899» og nå «1923»? Her trengs litt opprydding.

Glem «1899». Det var en tysk science fiction-serie som ble nedlagt nå i januar. «1883» var en forgjenger til «Yellowstone», altså Taylor Sheridans moderne westernserie med Kevin Costner som rancheier John Dutton.

«1923» plasserer seg mellom «1883» og «Yellowstone». Der «1883» fulgte familien på vei til Montana, er «1923» historien om hvordan de forsvarer sine store landområder. Nå spiller Harrison Ford og Helen Mirren Dutton-familiens overhoder. Det er som å være i Marvels cinematiske univers, bare med cowboyer fra forskjellige århundre.

En ting er hvert fall lett å forstå. Året 1923 byr på dramatiske tider. Serien åpner med at Helen Mirren drar frem en dobbeltløpet hagle og blåser hodet av en tryglende cowboy. Ingen nåde.

Verden er mellom to store kriger. Industrialiseringen har nådd helt til Montana. Hest og kjerre treffer biler på gårdsveiene. Rancheierne ser både kjøleskap og vaskemaskin når de drar til byen for å krangle med andre gårdseiere.

Forbudstiden skaper «Babylon Berlin»-stemning hvor dansende byhipstere treffer tørste cowboys. Likevel lever Dutton-familien i en fordums tid. Uenighet løses med våpen, snikmord og overfall. De fire episodene som utgjør første halvdel av sesongen, bygger opp til en storslagen ranch-krig om territorier.

På grunn av denne konflikten må Spencer Dutton – Jacob Duttons nevø – komme hjem fra Afrika. Han har dratt til løveland etter tjeneste i første verdenskrig. Han vil fortrenge krigens grusomheter.

Kjærlighet og familiebånd fører ham hjem. Her venter andre utfordringer. En annen krig startes av Teonna Rainwater, en jente fra urbefolkningen som blir torturert av katolske nonner.

«1923» bruker tid på å komme i gang. Den påkostede serien feirer seg selv med vakre klipp av fjellrekker, mens handlingen rolig går fra Montana via kloster til Afrikas stepper. Alt fortalt av stemmen til Elsa Dutton, som seere husker fra «1883».

Så skjer det noe i den tredje episoden. Serieskaper Taylor Sheridan setter miljøene opp mot hverandre. Fortiden presses motvillig inn i fremtiden. Skudd utveksles. Harrison Ford og Helen Mirren får vist seg frem sine kvaliteter.

«1923» blander krig, familieintriger og klassisk historiefortelling. Det er her Sheridan-universet flekser muskler. Serien bruker disse kulturkonfliktene til å formidle godt drama. Samtidig gir Afrika-scenene nye farger til krønikene om Dutton-familien.

Det er ofte svulstig, men skildrer hva som skjer når mennesker utsettes for nye tider. Med Harrison Ford og Helen Mirren i stormens øye blir det mektig og medrivende. Faktisk føles dette langt viktigere enn den femte sesongen av «Yellowstone», hvor Dutton-familien for tiden går på rent muskelminne.

Det er der suksessen til dette universet ligger. Dutton-familien scorer sine seriepoeng i konfliktene som oppstår når moderne tankesett vil overtale konservative familietradisjoner.

«Yellowstone» satte sinte miljøvernere opp mot forsvarende bønder og rastløs urbefolkning. «1883» utforsket tiden da lovløse tilstander ble forsøkt satt i juridisk system. «1923» plasserer seg midt i. Det er tiden da USA sto med to kubein godt plassert i det ville vesten, og resten av dyret kastet seg fremover mot byråkrati, regler og industrialisering.

Her er Taylor Sheridan og hans store skriveteam gnistrende gode. «1923» gjør god jobb med å blåse nytt, voldelig liv i det ekspanderende universet. Det tar tid, men det skjer.