Prøv å ordne varm mat og tilstedeværende servitører neste gang

– Man får alltid lyst til å gå inn til Delicatessen på Aker brygge når man er i området. Det ser så koselig ut, sier spisefølget.

Restauranten ligger rett ved Latter, og i perioder er det vanskelig å få bord her. Vi er tidlig ute og kaprer et koselig bord rett ved vinduet i første etasje.

– Fint at de unge servitørene har det så gøy på jobb, men er ikke oppgaven deres å servere gjestene? spør spisefølget irritert.

Servitørene prater med hverandre og i mobiltelefoner, men burde løftet blikket ut i lokalet. Det tar lang tid før vi får tilbud om noe å drikke. Etter at vi får sikret oss litt brød og aioli, går det 35 minutter før vi får bestilt noe mer.

Da har glassene med en én gang så frisk og fruktig La Marimorena 2018 stått tomme lenge. Et vinglass av den galiciske vinen koster 165 kroner. Hvis du regner seks glass vin pr. flaske, vil det si en pris på 990 kroner. Vinen koster 234 kroner på Vinmonopolet. Det er da du vet at du er på Aker brygge.

En ting Delicatessen gjør bra denne kvelden, er å dele opp serveringene i to omganger. Det gjør at måltidet varer litt lenger, og at maten ikke blir så fort kald. Så kan man sikkert selge mer vin også.

Servitøren setter en fjøl med skinke, artisjokk, rødbetsalat og fisk på bordet. Det ser innbydende ut. Aller best er skinken. Jamon Iberico de Bellota er lagret i 48 måneder og smaker intenst, med fin romtemperatur.

Rødbetsalaten har vi spist en rekke ganger tidligere. Den er en klassiker på Delicatessen med saltbakte rødbetbiter, salat, glaserte hasselnøtter og lun, grillet chèvre. Friskt, salt og sødmefullt. En stor porsjon koster 120 kroner.

De friterte artisjokkene er også gode, myke og varme. De dyppes i en grønnsaksdipp kalt mojo rojo, med masse smak av paprika, hvitløk og et fint sting fra noe chili. Den første serverings store skuffelse er torsken. To biter torsk ligger oppå et lag med rødbeter, mens ertepuré med chorizochips ligger ved siden av.

– Høres sikkert kult ut med chorizochips, men det smaker jo ingenting. Det er synd, for den smakløse og for mye varmebehandlede fisken hadde hatt godt av salt, sier spisefølget.

Neste gang kan man heller steke noen biter chorizo og ha over torsken. Vi er heller ikke fornøyd med den tamme ertepureen man kunne gjort mer ut av.

Det kommer stadig inn flere folk i lokalet, men servitørene er fortsatt ikke helt på ballen. Vi får heldigvis tak i en morsom svenske som anbefaler vin og er litt til stede, mens en annen glemmer vår bestilling på mer brød og aioli.

Vinlisten er morsom lesning med bra utvalg fra de fleste spanske distrikter. Kun Txotx har like bra spansk vinutvalg som Delicatessen på Aker brygge. Servitøren har anbefalt en Cune Gran Reserva 2011 fra Rioja og den er skikkelig god, lukter av masse mørke bær og har flotte, integrerte tanniner. Prisen er ganget med rundt 3,5 av polprisen.

– Det har skjedd veldig lite på tapasfronten de siste årene. Det er syv år siden denne avdelingen åpnet på Aker brygge, og det er lenge sidenChampagneria og Escalon åpnet dørene. De er også blitt dårligere med årene. Kanskje folk er så lei av alltid å få servert tapas på julebord og andre sosiale sammenhenger at de ikke vil ha det ute, undrer spisefølget.

Siste servering er bra, men heller ikke her er alt på topp. Kjøttbollene, albondigas, er varme og saftige, men vi skulle ønske det var mer smak i den krydrede tomatsausen.

Den beste tapasvarianten er konfitert ribbe. Den langsomme varmebehandlingen har gjort svinekjøttet mørt og saftig, og det funker fint med sødmefull brokkolini og gresskar- og søtpotetpuré til. Appelsinsausen er anonym, men det dårligste er at maten er lunken. Serveringsfatene er ikke varme. Det er skuffende at man ikke klarer å servere dette glovarmt med kjøkkenet få meter unna.

Det samme gjør seg gjeldende i den siste tapasretten. Det ser lekkert ut med de rosastekte bitene av indrefilet, med de grillede bitene er heller ikke varme. De mangler, som torsken, også krydder. Det hjelper med tilbehør som baconbiter, sopp og småløk. For å gi retten er knasende sprøtt innslag, er det lagt på fritert svartkål på toppen, men de har tydeligvis ventet, som kjøttet, for de er mer seige enn sprø.

Servitørene er hyggelige, men må følge opp bedre. Tallerkener blir stående tomme lenge, og det tar evigheter før regningen kommer. Før det har vi testet ut husets sjokoladefondant, som kjøkkenet kunne latt stå ett minutt lenger i ovnen. Midt i den flytende sjokolademassen er det en frossen kule som ennå ikke har smeltet, men desserten er god på smak.

– Det hyggelige lokalet redder mye av en varierende kveld matmessig. Men når man legger igjen 2300 kroner, forventer man bedre service enn dette, avslutter spisefølget.