Ukens store premiere hos Netflix, «The Crown», er blitt noe annet enn hva serien en gang lovet oss. «Reacher» på Prime Video er derimot blitt enda mer av det første sesong meldte inn.
Strømmejungelens mest upretensiøse, harde og gjennomførte fortelling er tilbake. Det fungerer akkurat slik det skal.
Den kvalmende bløtkaken i «The Crown» skyves til side når «Reacher» leverer serieverdens husmannskost, kjøttkake og poteter fra USAs kriminelle gatehjørner.
Spesialsoldat på billig bussbillett
Serien er basert på Lee Childs bøker om einstøingen Reacher. Den tidligere spesialsoldaten reiser rundt i USA på en billig bussbillett. Der bussen stopper hopper han av. Kjapt snubler han over kriminalitet og urettferdighet.
Han bruker sin gigantiske kropp og enorme styrke til å ordne opp. Gjerne i kombinasjon med alle våpen som er tilgjengelig. I sesong 2 inkluderer det blant annet et avansert bakke-til-luft rakettsystem, Little Wing.
Reacher går i sorgmodus da en tidligere kollega blir funnet død. Han er kastet ut av et helikopter etter å ha blitt torturert. Reacher må kalle sammen laget han ledet i militæret. Noen megakriminelle folk er ute etter dem.
Det leder Reacher & co. til New York og omegn. Der koker det over. Heftige slåsskamper. Lobbyister på kokain. Dødelige dueller. Rasende sinte politimenn. Korrupsjon. Mafia.
Reacher samler den gamle gjengen for nye oppdrag. Foto: Brooke Palmer / Prime Video
Hysterisk vold og keitete humor
«Reacher» leker seg med den enkleste noir-formen, hvor en antihelt går rundt og ting bare skjer. Hvert rom byr på gode eller onde mennesker. De fleste har en agenda.
Samtidig kan serien minne om det episodiske formatet som dominerte 90-talls TV. Det er noe nostalgisk over «Reacher», samtidig som den tilbyr en befriende korreks til unødvendig komplisert historiefortelling.
Hovedårsaken til suksessen er at fortellingen alltid går fremover. Alt er tydelig lenket til krimplottet i seriens midte. Samtidig bys det på selvironisk, karslig humor som sier at serien aldri blir høy på seg selv.
Spesielt Reacher selv er en smidig kombinasjon av hysterisk vold og så keitete humor at pappavits-fabrikken i Hollywood må ha brukt opp alle overtidstimene.
Tortur er et redskap
Humoren avvæpner også kritikk mot seriens uansvarlige forhold til vold, demokrati og regler. Det debatteres ikke moral i «Reacher». Man vitser om å kaste folk ut av helikopter, som hevn for at noen har kastet andre ut av helikopter.
Tortur? Lett. I denne serien er det bare et viktig redskap i den udemokratiske verktøykassen.
Som Reacher sier når han skal presse en fyr for info: «I’m not gonna waste my time with enhanced interrogation techniques. I’m just gonna squeeze the life out of you».
Alan Ritchson spiller Jack Reacher. Bak den stille, harde fasaden byr han også på keitete vitser. Foto: Brooke Palmer / Prime Video
Uforpliktende spenning
Forfatter Lee Child sier at Reacher «en fyr som løser problemer og rir inn i solnedgangen». Problemløsningen består av å ta fæle folk som føler seg berettiget til å tråkke på andre.
Det er fysisk angrep på denne pompøse oppførselen serien hele tiden svermer rundt. Får å si det like enkelt som Reacher selv: Hva ville du gjort om noen kastet vennen din fra et helikopter?
De sekundene man da vurderer fargerik tegneserieaktig vold er hva hele konseptet er basert på. Som tidsdrepende spenning og uforpliktende flørting med hevn treffer «Reacher» blink. Etterpå kan vi gå tilbake til dyptpløyende drama om menneskehetens irrganger.
